«Kan ikke skje her»

Katastrofen i Sørøst-Asia har vist at den moderne turisme stiller nye beredskapskrav til myndighetene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KNAPT NOEN HAR et så tvetydig forhold til myndigheter som vi nordmenn. Under normale omstendigheter vil vi helst ha dem på lang avstand. Vi vil ikke at «staten» skal snoke i vårt. Men når vi utsettes for sykdom eller ulykker, er kravet til myndighetene ubegrenset. Derfor lyder allerede de kritiske røstene for manglende offentlig innsats for å hjelpe overlevende ut av katastrofeområdene i Sørøst-Asia. Det har vært altfor få hjelpere på plass akkurat der de trengtes, sies det. Men skulle en statsmyndighet kreve av oss før vi drar på ferie at vi skal registrere oss og redegjøre for de minste bevegelser vi gjør, ville protestene ha vært like sterke, selv om det var ledd i en ulykkesberedskap.

ALLE KATASTROFER og ulykker er individuelle, og hjelpebehovet primært noe som angår den enkelte forulykkede. En mor som etter redselsbølgen leter etter sin mann på stranda i Phuket, er ikke mottakelig for forklaringer om at det er langt alvorligere på Sumatra eller Sri Lanka. En overlevende som står på flyplassen i Bangkok uten reisedokumenter, penger og klær er ikke uten videre rede til å glede seg over at han tross alt er på vei hjem, mens mange andre feriegjester kanskje kommer hjem i kister. En far som savner sine barn, er ikke villig til å ta inn over seg at titusenvis av kvinner og menn i Indonesia, Sri Lanka, India og på øyene i Indiahavet er

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.