«Kan noen redde livet mitt?»

NORD-TORPA i Oppland: Etter to lungebetennelser i fjor høst viste blodprøven at den enslige trebarnsmoren Wenche Tåje (27) hadde fått leukemi. Nå leiter hun etter en giver som kan redde livet hennes med beinmargstransplantasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg er ikke redd for å dø. Tror egentlig det blir godt, men jeg vil så gjerne se ungene mine bli store først, sier mammaen til tre barn på åtte, fem og to år. Wenche Tåje forteller åpenhjertig sin historie til Dagbladet for, som hun sier, å knuse noen myter om hvor smertefullt det er å gi beinmarg.

Ingen passer

Den nærmeste familien har testet om de har beinmarg der vevstypen stemmer med Wenches. Siden januar i år har Ullevål sykehus og Rikshospitalet søkt blant rundt sju millioner registrerte givere på verdensbasis. Samtidig har sambygdinger i Nord-Torpa strømmet til Sentralsykehuset i Gjøvik for å sjekke om deres vevstyper stemmer med Wenches.

Men ingen har passet. Wenches åtteåring har tilbudt seg å gi beInmarg for å redde mamma, men får ikke lov på grunn av sin unge alder.

Ennå har man ikke funnet den ideelle beinmargsdonoren som kan gjøre Wenche frisk og redde livet hennes.

Ungene vet

De fleste høstbladene har nådd bakken, og et sukkerlett snødryss pynter den avsidesliggende fjellbygda mellom Dokka og Lillehammer. Inne i varmen sitter Wenche. Hun er rolig når hun snakker, og smiler. Hvem skulle tro at denne kvinnen hadde en dødelig sykdom?

- Hvis jeg er heldig, kan jeg leve med sykdommen noen år før den går over i en kritisk fase. Men det beste er å få transplantasjon og bli helt frisk. Drømmen min er komme tilbake til et normalt liv og at bekymringene bare skal handle om hva vi skal ha til middag, sier Wenche.

Hun ber ikke om at noen skal synes synd på henne, og med hjemmehjelp går dagene på et vis. Selv om det svinger kraftig.

27-åringen har valgt å spille med åpne kort overfor ungene.

- Samme dag som jeg fikk diagnosen kronisk myologen leukemi, fortalte jeg dem at jeg er sjuk. Torde nesten ikke bruke ordet kreft, for det har de sett i familien før. De spurte om mamma skal dø. Jeg ville ikke at de skulle gå i uvisse og sa det som det er - at hvis jeg ikke får behandling, så kan det skje. Dagen etter ble jeg sendt til Ullevål sykehus. Nå har ungene sett at jeg kommer levende ut av sykehuset flere ganger. Dermed er det ikke så skummelt lenger. De godtar det litt mer hver gang jeg blir lagt inn nå.

Slik blir du beinmargsdonor

  • Til beinmargstransplantasjon trengs stamceller fra beinmarg med et sett av vevstyper mest mulig likt pasientens.
  • Ønsker du å bli registrert som mulig beinmargsgiver, melder du deg som blodgiver i Blodbanken. Der tas en egen blodprøve for å sjekke hvilken vevstype du har.
  • Det er to forskjellige metoder for å gi beinmargsvæske:
    1. Tradisjonell beinmargshøsting hvor det stikkes nåler inn i beinmargen ved hoftekammen. Under full narkose suges væsken ut. Smertefullt uten bedøvelse. Man får vondt i noen dager etterpå.

    2. Høsting av stamceller fra perifert blod. Giveren får et medikament som stimulerer blodcellene slik at de løsner i beinmargen og går over i blodet. Det settes en kanyle i armen og blodet går inne i et apparat med sentrifuge. Hvite blodlegemer med stamceller blir værende igjen i maskinen, og de røde går tilbake i blodåren. Medikamentet kan gi litt feber og muskelsmerter i 2- 3 dager. Smertene varierer individuelt.

    Kilde: Lorentz Brinch, seksjonsoverlege ved seksjonen for blodsykdommer ved Rikshospitalet

Hjelpeløs

Wenche har ennå ikke begynt med cellegiftstråling. Det skal vente til man finner en donor og transplantasjonen nærmer seg. Overlege Rolf Slaastad ved medisinsk avdeling ved Oppland Sentralsykehus er optimist.

- Så fort vi finner den ideelle giveren, vil Rikshospitalet bestemme når vi skal gå i gang, sier han.

Wenche måtte gi opp cellegiftinjisering på grunn av bivirkninger.

- Smertehelvete i rygg og muskler, forklarer hun.

Nå spiser hun tabletter og må hvile mye. Hun er lett mottakelig for infeksjoner, noe som fører til stadige sykehusinnleggelser og mye penicillin.

Nøkternt forteller hun hvordan hun har mistet kontrollen på livet.

- Jeg føler meg hjelpeløs. De dårligste dagene må jeg bare bli liggende. Kreften tar fra meg all makt, men ikke håpet.

Mange planer

Hun prøver å delta mest mulig i ungenes hverdag. De to eldste spiller fotball. Mamma må mobilisere de aller siste kreftene for å bli med. Da står hun på sidelinja og skriker like fælt som mødre flest. Hun har også vært på skolen og orientert om sykdommen i 3. klasse. Framtidsplanene har hun lagt på hylla.

- Jeg hadde så mange planer for livet mitt. Men nå tenker jeg mest på dem som blir sittende igjen hvis jeg blir borte, sier hun et vemodig øyeblikk. Før øynene gnistrer igjen:

- Det er lang vei fram til å bli helt frisk. En tøff kamp venter. Jeg er klar for det, og vil komme i gang.

DØDSSYK: - Bare det å stå utendørs og se et blad falle ned fra treet kan være nok til at tårene triller. Dagene mine svinger fra himmel til helvete, sier Wenche Tåje (27).