Kan ondt fordrive ondt?

Er rettssikkerhetsutviklingen på defensiven i forhold til det liberale?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OVERALT I DEN

vestlige verden diskuteres rettssikkerhet og terrorbekjempelse i disse dager. Anslagene mot USA satte en støkk i det justispolitiske maktapparatet i USA så vel som her i Europa, og en 200-årig liberaliseringslinje i forholdet mellom stat og individ ble tilsynelatende brutt. Det er gode tider for nye politimetoder nå. Væpning er en ting, romavlytting og andre kontrolltiltak fenger godt hos populistiske politikere. Enten det gjelder terror eller brutal kriminalitet, er det fristende å gå på akkord med liberale prinsipper.

DETTE VAR TEMA

da Den Norske Advokatforenings rettssikkerhetsutvalg inviterte til presseseminar i Oslo i går. Utvalgets formann, advokat Pål Lorentzen, beklaget at det er så vanskelig å få til debatt om rettssikkerhetsspørsmålene. Han mente nok i sin alminnelighet i vår tid, og ikke spesielt etter 11. september 2001. I dagens politiske klima er det liten plass for lange linjer og generelle prinsipper. Selv justiskomiteen er jo blitt en arena for kortsiktig gevinstsanking og populisme, her er ingen Lars Ramndal som kan mane til besinnelse når brushoder banker på døra og krever lengre straffer og integritetskrenkende etterforskningsmetoder. På de offentlige arenaene er det dessverre litt for taust.

DET GJØR SELVSAGT

også et visst inntrykk at en av våre mest markante voktere av sann liberal utvikling gjennom 30- 40 år, Odd Einar Dørum, nå sitter som justisminister, og får ansvar for en rekke rettssikkerhetsmessige innstrammingstiltak. Men som liberaler er han jo ikke alene. En person på den internasjonale scene jeg selv har stolt på i slike spørsmål, historieprofessoren og menneskerettighetsforskeren Michael Ignatieff fra Harvard, Isaiah Berlins biograf, vakte nylig oppsikt da han erklærte at han var villig til å gi avkall på ervervede rettsgarantier i kampen mot terrorisme og terrorister. Til Politiken sier han: «Vi er i krig med mennesker som med hensikt forsøker å drepe sivile og ikke nøler med å ofre egne liv for å ta andres [...] Vi kan bli nødt til å holde tilbake mistenkte på ubestemt tid, anvende tvang under forhør [...] Jeg tror vi er nødt til å skjære hjørner av rettighetene.»

DETTE ER IKKE

lette avveininger, selvsagt. Men jeg rygger tilbake for konsekvensene, slik også advokat Berit Reiss-Andersen gjorde i går da hun skulle begrunne utvalgets sterke og entydige motstand mot adgang til romavlytting, et tiltak som nå er på frammarsj og som i og for seg også er hjemlet i Menneskerettighetskonvensjonen. For alle slike tiltak har potensial i seg til å bli misbrukt og til å ramme helt uskyldige. Syns vi det er verd prisen?

KANSKJE

blir dagens brudd i liberaliseringslinja en parentes. Og vi må også tro at gode kontrollmekanismer kan hindre overgrep og misbruk selv om det nå midlertidig blir mer kontroll enn vår liberale ryggmargsrefleks ønsker å tåle. Frie demokratier er jo heller ikke basert på tillit. De trenger kontroll med makten. Men da må domstolene virkelig fungere som kontrollører, og ikke - slik Lund-kommisjonen avslørte - som maktens klakører.