Kan takke Anne

Når Kjell Magne Bondevik i dag, nyklipt og fin, mottar USAs president Bill Clinton på historisk Norges-besøk, kan han sende en varm tanke til sin tidligere kulturminister. Uten Anne Enger Lahnstein ville Clinton i dag trykt andre never enn Bondeviks.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er et faktum vi har lett for å glemme når det meste dreier seg om Bondevik. Når sentrumsregjeringen og Ap inngår en budsjettavtale, er det naturlig at det er regjeringssjefen som kommer i fokus. Han er sentrumspartienes og regjeringens ansikt utad. Senterpartiets talsmenn og forhandlere vil bli å finne i bildets ytterkant, nærmest som linselus til den historiske begivenheten. Men uten Senterpartiet og Anne Enger Lahnstein, «kjerringa mot strømmen», ville det aldri blitt noen sentrumsregjering, og heller ikke noe budsjettforlik med Ap.

  • I 1993 var Sp det eneste partiet som snakket om et sentrumsalternativ. I 1997 fikk partiet med seg KrF og Venstre. Begge disse ønsket også å ha med Høyre på laget, men Anne sa nei, og dermed ble det slik. Og etter to budsjetter, med støtte fra Høyre og Frp, måtte regjeringen få til noe med Ap denne gangen. Ellers ville regjeringen blitt en borgerlig light sådan, og ingen blokkuavhengig sentrumsregjering. Det var Annes etterfølger, Odd Roger Enoksen, seg bevisst alt før han var valgt til ny leder av Sp. Fra første dag som partileder har han åpent jobbet for en løsning med Ap.
  • Det som nå er oppnådd, er ingen liten politisk bedrift fra sentrumsregjeringens side. Det er første gang Ap støtter et budsjett som er lagt fram av en annen regjering. Avtalen fra lørdag forutsetter faktisk at Ap også godtar de delene av budsjettet man ikke er blitt enige om å endre.
  • Når støtteforholdet først inntreffer nå, er det fordi budsjettpartnerne har kjempet om hvem som representerer det reelle sentrum i norsk politikk, hvem som representerer den rette lære, hvem som skal ha hegemoniet. Kampen om regjeringsmakt har stått i veien for å nå kortsiktige politiske resultater sammen. Når kampstrategien nå er forlatt fra Ap's side, er det fordi den ikke virket. Man fikk ikke kastet Bondevik, ikke engang med hjelp av krisekonjunkturer. Strategiens mål har vært å smadre sentrum som politisk alternativ og svekke regjeringspartienes troverdighet. Men strategien slo feil, samtidig som Ap's grunnplan og fagbevegelsen så at de politiske og økonomiske kostnadene ved å klistre Bondevik til Høyre og Frp ble for store. Da LO-leder Yngve Hågensen i fjor sommer begrunnet hvorfor han helst så et samarbeid om budsjettet, svarte han: Jagland kan jo ikke risikere å overta et konkursbo.
  • I forhold til regjeringens parlamentariske grunnlag i Stortinget er Ap verdens største støtteparti. Ap er, ifølge tidligere stortingspresident Guttorm Hansen, for stort og tungt til å være et opposisjonsparti. Av den grunn bør partiet beholde initiativet gjennom å søke regjeringssamarbeid med andre partier, mener Hansen. Denne tankegangen åpnet Jagland for allerede i fjor høst. Han har bevisst ikke pekt på noen bestemte partier. Det må nødvendigvis skje på bakgrunn av forhandlinger etter valget i 2001. Blir valgresultatet slik at Ap kan få flertall alene med KrF, er det en tenkelig regjeringskonstellasjon. Må flertallet også omfatte Sp, kan heller ikke det utelukkes. SVs drøm - et samarbeid mellom Ap, Sp og SV - er trolig det minst sannsynlige. Ap har, ifølge maktutreder Hege Skjeie, i hele etterkrigstida søkt samarbeid og velgere mot sentrum, samtidig som det har ønsket å redusere SV til det minst mulige. Samarbeidet med sentrum har hittil skjedd fra regjeringsposisjon. For første gang skjer det nå fra opposisjon.

Sett utenfra - fra velgernes synspunkt - er samarbeidet det naturligste i verden. Folk merker ikke de store forskjellene på Jaglands og Bondeviks regime. Vi har fått den situasjonen som statsviterprofessor Knut Heidar skisserte for Dagbladet før valget i 1997: En Ap-regjering som har trengt støtte fra sentrumspartiene, erstattes av en sentrumsregjering som trenger støtte fra Ap.

Men målet er klart: Regjeringsmakt - i hvert fall etter 2001. Rollen som støtteparti er derfor første steg for å gjenerobre makten. For regjeringspartiene er budsjettavtalen det første skritt på veien over i historien.