Kan vi ha en statsminister som bare heter Jensen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det tok lang tid å lese opp navnene på konfirmantene i Oslo rådhus sist søndag. Ikke bare måtte seremonimesteren brette leppene rundt konsonanttunge navn med østeuropeisk opphav og fremmedartete navn fra et fjernere østen, men de fleste norskingene hadde dessuten både tre og fire etternavn, som slett ikke rullet friksjonsfritt over tunga. De var stablet etter hverandre i tilsynelatende tilfeldig og ulogisk rekkefølge.

Anne Dahl og Lars Berg var ingen steder å se. Det var heller ikke Hansen og Pettersen, eller for den saks skyld Simonsen. En bekjent som stolt bærer sitt sen-navn kommenterte bare halvveis på fleip: Marie, vi er i ferd med å bli utrydningstruet. Du må gjøre noe.

Det er mye 68-erne skal ha skylda for, men navnesynden er blant de mer graverende. Nils-Fredrik Nielsen skrev om fenomenet i «Ekte 68-ere spiser ikke seipanetter» allerede i 1984. Der ironiserte han over vestkantraddisenes tyske og danske adelsnavn, som ble hektet sammen og hektet av i takt med skilsmissene. Barna derimot skulle ha tradisjonelle norske bondenavn som Guro og Hæge for å skille dem fra østkantens importerte camillaer og jeanetter.

Var du så uheldig å hete noe så vanlig som Hansen kunne du alltids føye til en s, eller sette inn en e i Nilsen, og straks var du hevet et hakk over den gemene hop i god hamsunsk tradisjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Navneharselasen var drepende og sa mer om generasjonen enn mang en avhandling. Nå har 68-ernes barn selv fått barn, og navnene har formert seg i samme tempo. Når mor og far har to navn hver risikerer barna i verste fall å få fire, eller foreldrene plukker de mest originale navnene fra sine egne og lager en helt ny kombinasjon.

Det er i denne sosialdarwinistiske prosessen sen-navnene forsvinner, mistenker jeg. De overlever ikke seleksjonen. Bort med Olsen som tippoldefar erstattet gårdsnavnet med da han flyttet til storbyen, inn med alle slektsnavn familien har akkumulert gjennom ekteskap opp gjennom åra. Eller kanskje tilbake til plassen du kom fra, hvis navnet har et poetisk skjær over seg.

Det er ikke engang 100 år siden den første personnavnloven prøvde å regulere folks etternavn. Den gangen mente justiskomiteen at det verken var «naturlig eller hensiktsmessig» at mann og hustru hadde forskjellig etternavn. Men så skled det fullstendig ut. Likestilling må ta ansvaret for det. Fra 1979 kan menn ta konas etternavn, og fra 2003 er det åpnet for det rene navneanarki. Nå kan begge ektefeller ha doble etternavn, og hvis kona vil kan hun dessuten ta fornavnet til en av foreldrene med endingen datter.

Det er klart at med alle disse fristelsene velger du ikke et helt alminnelig sen-navn som du må dele med hvermannsen. Du skaper ditt eget navn. En helt ny navneadel som i den norske ånd er åpen for folk flest.

Siv Jensen må skjerpe seg. Norge har ikke hatt en sen-statsminister siden Einar Gerhardsen.