Kan vi stole på denne mannen?

Er denne mannen så slu at han kan ende i regjering med Fremskrittspartiet, selv om han nekter i dag? Svaret kommer i neste stortingsperiode. Trolig er det ja.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis KrF, Høyre og Frp får flertall ved stortingsvalget i september, vil Norge i løpet av fireårsperioden trolig få en flertallsregjering utgått av disse partiene.

Med denne dristige spådom men i hodet og paraply i hånda, aktualisert av høstens og vinterens meningsmålinger, banet Dagbladets utsendte seg i går ned til pressekonferanse i Kristelig Folkepartis lokaler i Øvre Slottsgate i Oslo.

Der var det fortsatt mengder av julelys og julestjerner. Kongler med sølvspray og annet krimskrams. Gregorianske klosterstønn var dog byttet ut med klassiske melodier fra en KrF-er på desperat jakt i jakka etter mobiltelefonen.

Inn i denne julestemning på hell skled et fulltallig pressekorps. Et tydelig antall kilo nyvunnet ribbefett skremte ikke djerve politiske reportere fra å forsyne seg godt av konfektskålene.

MEN KLOKERE BLE man ikke. Vi som i naivitet hadde håpet det nye året skulle bringe nye svar på det eksistensielle spørsmålet om regjeringsmakt, måtte gå tomhendt ut i snøslapset igjen. Til Kong Haakon ble bare servert kaffe og frasen om sentrumsalternativet.

Men før spørsmålet kunne stilles, måtte vi pent vente på Valgerd Svarstad Hauglands fortelling om KrFs uslåelige familiepolitikk. Den historien kan de fleste utenat, og kulepennene rundt bordet falt til ro.

Men så slapp endelig presten til, og vi kunne spørre:

Hva gjør KrF hvis velgerne setter sammen et storting på linje med meningsmålingene, der KrF, Høyre og Fremskrittspartiet får rent flertall?

- For det første vil jeg si, og det på alvor, det er helt umulig å forutse valgresultatet i dag. Velgere er i stor bevegelse, slo han fast på jaglandsk vis.

Deretter kom en lang tirade om sentrumsalternativets fortreffelighet og hvordan dette, igjen ved hjelp av Ap's avgang, kan reetableres.

MEN SÅ KOM HAN TIL poenget:

- Får vi ikke til en sentrumsregjering, er vi nødt til å vurdere valgresultatet og den situasjon det skaper. Men akkurat at den matematikken der KrF, Frp og Høyre kan få flertall, synes jeg ikke er så interessant. Det er politikken som avgjør. Vi samarbeidet konstruktivt på stortinget med Frp, og der skal Frp ha honnør. Men vi mener det ikke er aktuelt for oss å sitte i felles regjering. Vi er et stødig parti i slike spørsmål. Vi holder stø kurs, svarte Kjell Magne Bondevik.

Men det er akkurat her du ikke bør stole på presten fra Molde.

Et maktsøkende parti vil sjelden i lengden akseptere at dets ledere ikke griper den makt det kan få. Kjell Magne Bondevik kan fort komme til å oppleve det samme som Oslo Høyres Michael Tetzschner gjorde etter kommunevalget i 1995.

Valgnatta ble det klart at Høyre og Fremskrittspartiet hadde fått rent flertall. Men Tetzschner overså dette og trente videre i ribbeveggen med sentrumspartiene. Ingen hadde ventet stormen fra lokalplanet som til slutt tvang partiledelsen til å gå i byrådsforhandlinger med Fremskrittspartiet.

DERSOM BONDEVIK ikke griper muligheten til flertallsregjering, vil han oppleve at alle Gunnar Prestegård-er i hele landet legger seg på telefonen. Skjer det ikke med en gang etter valget, vil kravet ganske sikkert vokste fram i løpet av perioden.

En viktig innvending mot denne analysen er at KrF kan gå i flertallsregjering med Arbeiderpartiet. Det kan skje, men det er viktig å være klar over at stemningen mellom KrF og Ap lenge har vært meget giftig.

I Arbeiderpartiets mindre konstruktive miljøer, går Valgerd Svarstad Haugland konsekvent under navnet «Valborg». Bondevik omtales gjerne som «mannen med de klamme prestehendene».

KrFs løfte om «stø kurs i slike spørsmål» har tidligere betydd kraftig kursomlegging. 8. juni 1983 ble Willoch-regjeringen utvidet med KrF og Senterpartiet. Det skjedde etter en voldsom kursomlegging med Kjell Magne Bondevik i spissen. Halvannet år før var regjeringsdeltakelse tilsynelatende umulig for KrF, eller som Berge Furre konsist beskriver det i «Norsk historie 1914- 2000»: «Kristeleg Folkeparti ville ikkje vera med utan at regjeringa forplikta seg til å arbeida for ei ny abortlov utan {lsquo}sjølvbestemt abort'.»

Det tok ikke mange månedene etter at Høyre gikk i regjering alene, før Bondevik antydet KrFs gjeninntreden i manesjen.

I BOKA OM BONDEVIK , «Midtbanespilleren», refererer forfatter Erling Rimehaug til en avslørende samtale med en sigarrøykende Bondevik hjemme hos sjefredaktør Thor Bjarne Bore i desember 1981:

«Hvordan skal dere komme dere tilbake til makten? spurte jeg.

- Hukommelsen er kort i politikken, svarte Bondevik.

Men at hukommelsen var så kort at Bondevik ville være statsråd i Willochs regjering allerede halvannet år senere, hadde jeg ikke forestilt meg.»

VALG-ÅR: </B>Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland karakteriserer regjeringssamarbeid med Frp som uaktuelt. Det spørs om det holder i neste stortingsperiode...