Kanoner, kapital, kunst

Ikke tukle med arkitekt Sverre Fehns arkitekturmuseum, som nå står klart til bruk, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av noen uker skal det innvies to arkitektoniske signalbygg i Oslo signert Sverre Fehn. Både Arkitekturmuseet på Bankplassen og Gyldendal Forlags hus på Sehesteds plass påkaller allerede internasjonal interesse. Begge bygningene representerer en unik sammenføyning av nytt og gammelt, og viser arkitekt Fehns mesterskap mot enden av karrieren.

Arkitekturmuseet vil bli den mest synlige manifestasjonen av Fehns skaperevne og skaperkraft. Kombinasjonen av det 19. århundres fremste arkitekt i Kristiania, Chr. Grosch og vår tids internasjonalt mest kjente og høyest prisbelønte norske arkitekt, Sverre Fehn, som skapere av det som skal være vårt nasjonale arkitekturmuseum, bidrar også til å vise norsk arkitekturs stilling nå ved begynnelsen av et nytt århundre. Det gamle bankbygget, fullstendig renovert av Fehn, rommer alt et moderne museum trenger: Et intimt utstillingslokale i det gamle bankhvelv der Ole Høyland i sin tid brøt seg inn, restaurant både ute og inne. et praktfullt serviceområde for publikum, med kanskje verdens flotteste toaletter i italiensk marmor, og rommelig arbeidsrom for de ansatte og praktiske studierom for skoleelever. Her er også et rommelig bibliotek og lesesal, møterom og foredragssal.

Men diamanten i denne kronen er Fehns paviljong, finansiert av investoren Jens Ulltveit-Moe. Her svever taket over et stort, luftig og lyst rom som er spesiallaget for store utstillinger. Overalt er det brukt gedigne materialer, og huset som offentlig bygg framstår nesten unorsk i sin teknologiske og estetiske utforming. Statsbygg har lagt seg i selene for å skape et bygg som i seg selv vil gå inn i vår arkitektur- og håndverkshistorie. Jeg har hatt anledning til å følge dette prosjektet fra det ble lansert, og kan trygt slå fast at det er gjennomført med flagget til topps, eksteriørt og interiørt, og med møbler og inventar tegnet av Fehn.

Dette forplikter dem som nå skal ta det i bruk, nemlig Nasjonalmuseet for kunst og dets avdeling for arkitektur. Huset er et resultat av arbeidet som det gamle arkitekturmuseet la ned i samarbeid med Norske Arkitekters Landsforbund, og må naturligvis videreføres i deres ånd og i samsvar med de beslutninger som er fattet underveis, fra toppen og ned. Huset er ikke en tilfeldig frambringelse som det kan skaltes og valgtes med etter forgodtbefinnende nå i ettertid.

Om dette går det imidlertid nå så mange rykter i miljøet at det er grunn til å spørre om ikke den nye ledelsen ved Nasjonalmuseet ikke er klar over denne historiske prosessen. Hvis Allis Helleland etter bare noen uker i sjefsstolen har planer om å anvende bygget til andre formål og i strid med forutsetningene, må hun i det minste argumentere for det offentlig. En omlegging av bruksplanene kan ikke uten videre gjennomføres i det stille. Det vil være respektløst overfor den aldrende Sverre Fehn. Hans navn har en magi knyttet til seg som det ikke bør tukles med. Og hver detalj fra hans og hans kontors hånd er nøye planlagt og gjennomført i nært samarbeid med Nasjonalmuseets styre og Riksantikvaren. Da bør det ikke reises den minste tvil om hvordan bygget skal brukes.

Allis Helleland har store oppgaver foran seg som leder av vårt nasjonale kunstmuseum. Hennes fremste utfordring blir å gjennomføre byggeplanene på Tullinløkka. Arkitekturmuseet setter en standard for hva Nasjonalmuseet bør strekke seg etter. Heller enn å begynne å høvle ned det som nå foreligger, bør Helleland og hennes stab se det som et forbilde. Oppgaven er å fylle huset med ånd, og ikke kverulanser. For å nå de ambisiøse mål for Tullinløkka, trenger de også et godt forhold til våre arkitekter. Slik sett er Arkitekturmuseet en gave til Nasjonalmuseet.

Det er ingen tilfeldighet at Fehns to bygg og Snøhettas operahus ferdigstilles samtidig. De representerer to forskjellige tradisjoner, den enslige nestor og de unge teamarbeiderne. Det er to ulike måter å skape på. Norsk arkitektur legges nå merke til utenfor landets grenser, og det ligger vel til rette for fortsatt vekst og utvikling i faget. Kvadraturen under Akershus festning har hittil vært et sted for kanoner og kapital. Arkitekturmuseet tilfører området kraft gjennom sin moderne og synlige arkitektur, og styrker innslaget av kultur i området. Slik er bygget også et bidrag til Oslos byutvikling.