Kansler i Deppeland

For fire år siden valgte tyskerne Gerhard Schröder til ny forbundskansler fordi de skrek etter reformer. Schröder overlevde søndagen fordi velgerne er redde for reformene som landet skriker etter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN : Forbundskansler Schröder vant valget fordi han satset alt på sin egen personlige popularitet, spesielt blant befolkningen i det flomrammede tidligere DDR. Han vant fordi han kalkulert spilte på befolkningens angst, for krig som for forandringer.

- Flertall er flertall, konstaterte han etter valget. Jo, jo. Konrad Adenauer ble i sin tid valgt til kansler med én stemmes flertall i Forbundsdagen - sin egen. Kohl regjerte også med et parlamentarisk flertall på bare fire i en lang periode.

Men tidene har endret seg. Adenauer styrte i en lang gjenoppbyggingstid med kald krig, der folk spyttet i nevene og ble belønnet med velstand. Det samlede Tyskland er ikke det samme som det tidligere Vest-Tyskland.

- RÅDLØSHETEN preget velgerne, sier valgforskeren Joachim Raschke. De kunne ikke forestille seg Edmund Stoiber som kansler. De tilga ikke Schröder for hans svikt i kampen mot arbeidsløsheten.

Når Schröder får en ny sjanse, blir oppgaven enda vanskeligere enn da han tok fatt for fire år siden.

Flertallet har skrumpet inn. Manøvreringsmuligheten blir enda mindre. Uenighet om enkeltsaker og nye regjeringsmedlemmer som forårsaker skandaler, kan sprenge koalisjonen. Medregnet gårsdagens avskjed på grått papir av justisminister Herta Däubler-Gmelin har Schröder skiftet ut ni statsråder på fire år. I går satte han på SPDs sterke generalsekretær Franz Müntefering som ny parlamentarisk leder.

Men hva hjelper partipisken når vedtak i Forbundsdagen likevel blir stanset i Forbundsrådet? På grunn av ulike koalisjonsløsninger i de 16 delstatene, som sender sine representanter til nasjonalforsamlingens overhus, har Schröder ikke flertall i rådet.

TYSKLANDS føderale struktur er et vern mot en sterk sentralmakt, som tyskerne har en forståelig og sunn historisk betinget frykt for. Men samtidig er systemet en bremse mot gjennomføring av reformer.

- Tyskland er et lappeteppe av gruppeinteresser, sukket Schröder flere ganger i valgkampen. Hans egne velgere i fagbevegelsen motsetter seg enhver forandring som kan svekke deres stilling. Forsøker kansleren å gjøre noe med utgiftseksplosjonen i helsevesenet, møter han motstand fra landets farmasøytiske industri i allianse med legestanden. En mektig lobby. Like vanskelig er det å reformere et gammeldags undervisningssystem, som overhodet ikke er innstilt på å tjene samfunnet utenfor. Rekrutteringen til høyere utdannelse er mer enn noen gang betinget av foreldrenes lommebok.

- Selv om mange forstår at reformer er nødvendige, vil de ikke ta konsekvensene av dem, sier den tysk-britiske sosiologen Ralf Dahrendorf i et intervju i gårsdagens utgave av nyhetsmagasinet Der Spiegel. «Den blokkerte republikk» er magasinets oppslag på førstesida. Formuleringen ble laget før valget, men er enda mer treffende slik utfallet ble.

DEN KRISTELIG-DEMOKRATISKE opposisjonen har varslet at den vil føre blokadepolitikken videre, med et mål om å styrte den rødgrønne koalisjonen. Men en kansler Stoiber ville ha møtt de samme problemene som Schröder gjør. CDU er som parti et mangfold av fraksjoner og gruppeinteresser. Dette er med på å lime samfunnet sammen, men er også et lim mot endringer. Dette ble Kohls bane i 1998.

Fire millioner tyskere er fortsatt arbeidsløse etter fire år med rødgrønt styre. Storindustrien flytter til land med billig arbeidskraft. 100 bedrifter melder konkurs hver eneste dag. Tyskland er på sisteplass i produksjonsvekst i Vest-Europa. Innovasjon er et uforståelig fremmedord, mens ordet «Feierabend» er hellig, ukrenkelig. Befolkningen eldes. Velferdssamfunnet trues på sikt. Psykologisk avleirer dette seg ved en pessimisme og framtidsangst som det knapt finnes maken til i den vestlige verden. Selv fire av fem tyskere som har jobb, sier ifølge en undersøkelse at de ikke trives. De fleste klager, men de færreste tror at det er mulig å gjøre noe for å spre optimisme og framtidstro i et land der depresjoner er et nasjonalt felleseie.

En tilstand Gerhard Schröder og hans grønne makker Joschka Fischer skal forsøke å endre etter å ha vunnet et valg på den. Lett blir det ikke.