Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kaoset i Kabul

Rapportene om terroranslaget mot Hotel Serena i Kabul reiser nye spørsmål, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den interne granskingen av hva som skjedde i de dramatiske timene etter terroranslaget virker grundig og detaljert. De tre berørte departementene, Utenriks-, Forsvars- og Justisdepartementet, har hver for seg gått gjennom hendelsesforløpet, og deres respektive beskrivelser både utfyller hverandre og divergerer på enkelte områder. Men alle tre tegner et bilde av et kaotisk og rystende inferno som forklarer hvorfor minutiøs loggføring ikke var prioritert. Den tørre byråkratiske formen klarer ikke skjule at hotellet i Kabul må ha vært et sant helvete den mandags kvelden.

Konklusjonen på de tre rapportene er derimot entydig: Det skjedde ingen prosedyrefeil. Bortsett fra kommunikasjonssvikten Jonas Gahr Støre allerede har beklaget, ble både retningslinjene fra PST og egne prosedyrer fulgt uten store avvik.

Det er flere grunner til å stille spørsmål ved en slik godkjenning av egen innsats. Det problematiske ved en intern gransking ble understreket under presentasjonen i går da det kom fram at det bare var departementenes egne som var intervjuet. Informasjonen i rapportene som blant annet skulle avdekke om regler og prosedyrer ble fulgt, er hentet fra personer som er omfattet av de samme regler og prosedyrer, og som har ansvar for at de skal følges. Verken pressefolk eller andre sivile som var til stede er blitt intervjuet.

Ikke minst pressefolkene som forgjeves prøvde å redde Dagbladets journalist Carsten Thomassen, kunne bidratt med nyttig informasjon som kunne utfylle rapportenes hull. Det hjelper ikke, som Støre sier, at journalistene har hatt rikelig anledning til å uttale seg i egne og andre medier. Snarere skiller departementenes versjon seg fra mediedekningen på flere punkter og bidrar til å så usikkerhet om sentrale hendelser. Det er for eksempel blitt hevdet at det dårlige samarbeidet mellom UD og Forsvarsdepartementet svekket sikkerhetstiltakene rundt UD-delegasjonen. Støre ønsket en mest mulig sivil profil på sitt besøk og overlot sikkerheten til PST, som bare hadde ansvar for utenriksministeren. Det fantes verken lege- eller ambulanseberedskap. Det er også kommet fram at etterretningen hadde fått varsel om et mulig terrorangrep mot Serena, men nærmere detaljer om trusselen fins bare i den graderte versjonen av Forsvarsdepartementets rapport.

Derfor er det en svakhet ved rapportene at man unnlater å granske om prosedyrene var gode nok, men først og fremst ser etter prosedyreavvik. Det mykere sikkerhetsopplegget rundt besøket medførte naturligvis andre prosedyrer enn om forsvaret hadde hatt ansvaret, slik det har når forsvarsministeren er i Afghanistan.

Både Støre og Anne-Grete Strøm-Erichsen bedyrer at forholdet dem imellom er det aller beste, men det avgjørende er samarbeidet i den operative ledelsen. Til slutt ble et pansret kjøretøy, en såkalt Sisu, flyttet til Kabul for å bistå under besøket, og det var Sisuen som trolig reddet UD-mannen Bjørn Svenungsens liv, og som for seint fraktet den hardt skadde Thomassen til sykehuset, hvor han døde. Obduksjonsrapporten Dagbladet omtalte i går åpner for at han kunne ha overlevd hvis han hadde kommet raskere til lege.

Da er det behov for mer utfyllende svar om evakueringen av de to sårete nordmennene. I rapportene heter det at Sisu-personellet fikk beskjed om at Thomassen var såret først da de ankom hotellet for å evakuere Svenungsen. Men UDs folk i kjelleren hadde fått beskjed nesten en halv time før. Hvorfor ble ikke PST og forsvaret varslet tidligere? Og hvorfor fikk heller ikke pressefolkene som var hos Thomassen beskjed om at hjelp var på vei? Det oppgis to forklaringer på at Thomassen likevel ikke ble tatt med i bilen; man hadde ennå ikke klart å lokalisere ham, og det var heller ikke plass til mer enn en båre i Sisuen. Det siste er uforståelig, og forsvarsministeren har bekreftet at kjøretøyet har plass til flere. Siden det var telefonkontakt mellom UDs folk og pressefolkene, burde Thomassen også vært lokalisert. Fra UD ble det dessuten feilaktig gitt inntrykk av at Thomassens skader var mindre alvorlig.

Selv om man skal ha respekt for den ufattelige terror som rådet, er riktig kommunikasjon i en krisesituasjon avgjørende. På dette området gir rapportene ikke fyllestgjørende svar på hvorfor det sviktet. Kommunikasjonssjefen er den eneste som får direkte kritikk i UD’s rapport. En tung bør plasseres på hennes skuldrer. Men de tre statsrådenes løfter om gjennomgang av prosedyrer og sikkerhetsrutiner og opprettelsen av en sikkerhetskoordinator i Kabul og i UD, synes å erkjenne at det var systemet som sviktet.

Det er ikke tilstrekkelig å følge prosedyrene når prosedyrene ikke er tilstrekkelige.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media