Kapitalens ansvar

Kapitaleierne stiller store krav til samfunnet. De blir som regel oppfylt. Er det da så rart at folk flest mener eierne har et ansvar utover sin egne bankbøker?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEDLEGGELSEN av Union i Skien har bare en god side: den bidrar til å skrelle vekk myter om politikk og næringsliv. På den ene side står konsernledelsen i eierselskapet Norske Skog som ser at overskuddet har falt fra nesten fire milliarder i 2001 til 210 mill. i fjor. Her gjelder logikken i et globalt marked, og den har knapt plass for andre konsekvenser enn de som synes på regnskapets bunnlinje. På den andre siden står norske politikere som mener mye og mener det sterkt, men som roter forgjeves i den berømmelige verktøykassa. Dette har de ikke redskap for. Men denne avgrunnen er ikke skapt av seg selv. Det handler om en villet utvikling. Derfor er det også mest sannsynlig at ledelsen i Norske Skog får det som den vil. Kapitalens selvfølelse er nå blitt så sterk at man tar det for gitt at det er økonomien - ikke menneskene - som er samfunnets mål. Bare med et slikt ståsted er det mulig å hevde at næringslivet bare har ansvar for sine egne, økonomiske resultater.

DET PRIVATE næringslivet har alltid hatt et tvetydig forhold til politikk og samfunnet rundt seg. Vi ser en merkelig dualisme: Gjør alt for oss, men kom oss ikke for nær! Politikerne skal legge forholdene til rette for lukrativ virksomhet, men samtidig forventes det at de holder fingrene unna når ressursene skal disponeres og resultatene fordeles. Det er neppe noen tilfeldighet at vi alltid hører mye om den økonomiske verdiskapningens betydning, men lite om hva som gjør den mulig og hvem som betaler for den. La oss derfor for en gangs skyld snu litt på dette.

NORSK UTENRIKSPOLITIKK, handels- og bistandspolitikk skal fremme norske næringsinteresser, og gjør det. Forsvaret skal sikre territoriell kontroll og kontroll med naturressursene. Domstoler og politi skal garantere eiendomsretten og forvalte et lovverk som skaper stabile forhold for forretningsvirksomhet. Utdanningssystemet og forskningen tilfører menneskene kunnskap som er relevant for aksjonærene og som passer arbeidslivets behov. Trygdeytelser og sosiale støtteordninger befrir næringslivet for kostnader ved arbeidsuførhet, omstillinger og oppsigelser. Skattepolitikken er blant de mest næringsvennlige i Vest-Europa, finanspolitikken sikrer vekst og lav inflasjon mens energipolitikken nærmer seg skreddersøm. Samtidig overrisles det hele med oljemilliardene. For å nevne noe.

DET ER I DET hele tatt mye næringslivet forventer at fellesskapet skal bidra med. Er det da så rart at samfunnet - helt inn i den verdikonservative rest i Høyre - finner det rimelig at næringslivet viser ansvar utover aksjonærenes umiddelbare interesser? Ledende figurer innenfor næringslivet synes å mene det. Adm. direktør Finn Bergesen i Næringslivets Hovedorganisasjon ga i en artikkel i Dagens Næringsliv i forrige uke uttrykk for at samfunnsansvaret begrenser til å drive lønnsomt, ev. påspedd noen bidrag til det lokale kulturlivet. Det er et merkelig snevert synspunkt fra en mann som ellers har vist at han har god innsikt og forståelse for bredden og kompleksiteten i samfunnsveven.

SAMFUNNSANSVARET innebærer at beslutninger i næringslivet må ta hensyn til flere effekter og konsekvenser enn virkningen på kortsiktige resultater eller aksjeverdier. Om vi ser bort fra rene tradingselskaper, har bedriftene ansvar for en langsiktighet som sikrer utvikling av nye produkter og prosesser. Det handler bl.a. om utholdenhet og satsing på forskning og ny kunnskap for å sikre gode arbeidsplasser. De store konsernene har et spesielt ansvar for lokalsamfunn som er avhengige av hjørnesteinsbedrifter. Når store verdier er hentet ut, må det være like selvfølgelig at selskapene bidrar til å skape ny virksomhet når den gamle legges ned. At det går an har vi bl.a. sett i Kongsberg, Mo i Rana og i Horten.

DET VI KAN spares for er sutringen over politisk press, slik vi ser det i Union-saken. Hva i all verden er galt med politisk press? Næringslivets ledere kan da umulig mene at deres disposisjoner og vedtak skal unntas fra den politiske debatten? Det er ingen som utfordrer kapitalens styringsrett, i hvert fall ikke ennå. Men vi forventer at den snart klarer å se på verden med mer enn ett øye.