Kapitalismens utvekster

Siden man verken kan eller bør avskaffe kapitalismen, og heller ikke kapitalistene, er det viktig med korrektiver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg tillot meg for en tid siden i en artikkel i Dagbladet å komme med kritiske synspunkter på «Den nye kapitalismen». Hensikten var å få i gang en debatt. Jeg oppnådde i det minste å bli utsatt for Trygve Hegnars vrede. Mine synspunkter var «banale og rørende», må vite. Jeg er betenkt over den vekt som det legges på «shareholder value», som i praksis ofte betyr at investorene er ute etter kortsiktig gevinst. Det oppnås gjerne ved at investorene, godt hjulpet av meglere med sammenfallende interesser, sørger for å by bedriftene frem for salg, helt eller stykkevis. Et viktig spørsmål er da om dette gir oss den beste selskapsstruktur, og satt på spissen om det blir norskeide bedrifter tilbake.

Utviklingen det siste året både internasjonalt og her hjemme gir grunn til bekymring. Det er nå enda større grunn til å spørre om aktører som handler i egen interesse, også sikrer samfunnsmessige gode resultater. Den kjente amerikanske økonom Paul Krugman har reist spørsmål om ikke Enron-skandalen er mer ødeleggende for økonomien enn terroraksjonen 11. september i fjor.

Vi har de siste årene sett at det er blitt vanlig også her hjemme å honorere toppledelse og styremedlemmer med aksjeopsjoner. Ideen er at styre og ledelse skal få incitamenter til å drive lønnsomt. Et effektivt middel til å få opp aksjekursen vil ofte være å få solgt bedriften. Aksjeopsjoner kan gi toppledelsen incitament for å jobbe for salg av bedriften, men ikke nødvendigvis for å drive bedriften videre best mulig.

Grådighet

I forbindelse med den planlagte fusjonen mellom de store internasjonale datafirmaene Hewlett Packard og Compac Computer kan de to topplederne bli honorert med til sammen nærmere 1 mrd. kr, dersom fusjonen lykkes. En slik opsjon gir neppe særlig incitament til å drive de to bedriftene videre. I forbindelse med Enron-skandalen ble det kjent at ledelsen har fått utbetalt ca. 3 mrd. kr i aksjeopsjoner og bonuser. Opsjonene bokføres ikke som utgifter for selskapet. Når det så i tillegg har vært mulig å presentere gode resultater ved å føre inntektene i Enrons regnskap og utgiftene i partnerselskap, er det lett å forstå at «shareholder value» har vært et lite pålitelig mål på denne bedriftens resultater.

I Norge har vi opplevd at Kreditkassen og Fokus Bank er blitt solgt til utlandet. Selv om staten satt med kontrollerende eierinteresse i Kreditkassen, ble presset fra de private investorer så sterkt at politikerne ikke maktet å stå imot. Det hjalp ikke at den uttalte hensikt med statens eierskap var å beholde norskeide kredittinstitusjoner. I tilfellet Storebrand var det DnB som prisverdig nok, og ved hjelp av norske eierbegrensningsregler, forhindret at norske private investorer og deres kortsiktige interesser ble rådende.

Søkelys

Både Norsk Hydro og Orkla er i investorenes og meglernes søkelys for tiden. Vi har i det siste sett en betydelig kursoppgang for Hydro som ifølge analytikerne i stor grad skyldes spekulasjon om et mulig salg av Hydros oljevirksomhet til Statoil. Denne tanken omfavnes av meglerne, selv om ledelsen i Hydro tydeligvis ikke ser noe spesielt poeng i en slik fusjon. For Orkla er det viktig å få splittet opp og solgt ut deler av selskapet for å få frem «de virkelige verdier».

En spøkefull sjel har sagt at kapitalisme uten kapitalister ville være å foretrekke. Siden man verken kan eller bør avskaffe kapitalismen, og da heller ikke kapitalistene, er det viktig med korrektiver. For å unngå at et fåtall rike investorer får bestemme strukturutviklingen i viktige deler av norsk næringsliv, kan jeg vanskelig se annet enn at vi bør ha et betydelig innslag av statlig eierskap. Eksemplet med Kreditkassen viser at det neppe er tilstrekkelig med statlig negativ kontroll.

Alternativ

For å begrense de kortsiktige investorers makt og innflytelse er alternative eierformer som stiftelser og selveiende institusjoner viktige. I andre land er gjerne stiftelsesmodellen mer utbredt enn her i landet. For eksempel er det store tyske konsernet Bosch eid og kontrollert av en stiftelse. Den planlagte omdanning av Gjensidige Nor til aksjeselskap skal skje ved etablering av en sterk og uavhengig stiftelse som en motvekt mot øvrige aksjonærinteresser, og den gir følgelig et oppkjøpsvern for banken.

Enron-skandalen viser dessuten hvor viktig bokføringsregler og krav til selskapsinformasjon er for å unngå kapitalismens utvekster.