Kapitalistisk kapitalisme

Det ble intet av fusjonen mellom DnB og Storebrand. Men hvor var politikerne i dette spørsmålet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I FJOR SØRGET politikerne for at Storebrand ikke ble solgt til det finske forsikringsselskapet Sampo. Fra daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til nåværende finansminister Per-Kristian Foss var det tverrpolitisk enighet om at den finske løsningen måtte unngås. Det lyktes. I en viss forstand fungerte altså demokratiet innenfor den sfæren som ellers i verden ikke fungerer demokratisk, nemlig bank og industri.

MEN I VIRKELIGHETEN var politikernes ytringer bare resolusjoner. For de har åpenbart ingen vilje og kanskje heller ikke lenger maktmidler til å bestemme hvordan det norske bank- og forsikringsvesenet eller næringslivet for øvrig bør se ut. Både Fokus Bank og Kreditkassen havnet i utlandet, til tross for Stortingets uttalte ønske om at de skulle forbli norskeide. Likevel fungerte altså politikermakten overfor Storebrand, mest takket være statseide DnB, og finnene ga opp hele prosjektet. Var det fortsatt liv i det professor Francis Sejersted har kalt «demokratisk kapitalisme», som en norsk avart av kapitalismen?

ETTER SAMMENBRUDDET i forhandlingene mellom DnB og Storebrand denne uka tror jeg vi må se i øynene at fjorårets politiske intervensjon var den demokratiske kapitalismens siste sukk. Rett nok vil næringsminister Ansgar Gabrielsen bruke demokratiet til å få større kjønnsmessig balanse i bedriftsstyrer. Men etter fusjonsfiaskoen på Aker Brygge har vi knapt hørt et pip fra politikerne. Verken Schjøtt-Pedersen eller Foss har sagt noe om hvordan de egentlig vil ha det med de to store kredittinstitusjonene våre. De har verken oppmuntret, beklaget eller bestemt. Finanskapitalens nasjonale tilhørighet er kanskje heller ikke så viktig for politikerne lenger. Det er opp til eierne om de vil slå seg sammen og forbli i Norge. Demokratiet har trukket seg tilbake og overlatt kapitalen til kapitalistene.

Men dagen etter melder en hel flokk av stortingsrepresentanter seg med synspunkter på hvor NRK bør ha distriktskontorer.

SIST HELG VAR Francis Sejersted foreleser under historiedagene ved Universitetet i Oslo. Hans begrep «demokratisk kapitalisme» sto på dagsordenen. Gir det mening å beskrive den norske kapitalismen med dette begrepet? Hans svar var at det gjør det, når det gjelder en avgrenset tidsepoke. Begrepet handler om i hvilken grad den økonomiske sfære var demokratisert på linje med den politiske. Sejersted mener at det i Norge har vært spesielt sterke demokratiske normer og institusjoner som har legitimert sosial og politisk makt. Disse normene slo over i den økonomiske sfæren, inn i bedriftslivet. Som Sejersted sier: «Det har vært relativt vanskelig å være kapitalist i Norge - på godt og ondt.» En sterk fagbevegelse, korporative ordninger og høy grad av statlig kontroll og regulering bidro til å underlegge det økonomiske liv politikken, og dermed demokratiet. At vårt næringsliv har vært preget av småindustri og skepsis mot store enheter, bidro til det demokratiske preget. Som politikken var gjennomsyret av motstand mot sentral autoritet, var det økonomiske liv gjennomsyret av motvilje mot storkapital og store industrielle enheter. Små enheter var ikke bare lettere å overskue enn de store, de hadde også mindre makt, slik at politikken kunne påvirke dem. Og i den grad man hadde store enheter, var de ofte organisert og dermed styrt av staten.

DETTE SYSTEMET kom i fare da Norge ble en oljenasjon. Større og sterkere aktører ble vanskeligere å gjennomskue og kontrollere. Og utover på 1990-tallet har en ny oppfatning av hvem som skal styre økonomien vokst fram. Gradvis og overraskende fort har vi fått en omforent og tverrpolitisk forståelse av at man også i Norge skal la kapitalistene styre kapitalen. Sist dette ble demonstrert var da de tidligere folkeeide og i grunnformen demokratiske institusjoner som Statoil og Televerket ble omgjort til aksjeselskaper og underlagt markedets logikk. Det er blitt demokratisk enighet om ikke-demokrati i den økonomiske sfæren i Norge, har en annen professor, Johan P. Olsen, sagt.

SLIK ER NORGE blitt mindre likt Norge og mer likt andre kapitalistiske land de siste åra. En følge av dette er at politikerne ikke lenger skjønner seg på hva næringslivet driver med. Stortingssalen er blitt et slags utvidet lærerværelse, et sted der man lar de store strukturelle spørsmålene knyttet til næringsliv og finanskapital ligge, mens demokratiets representanter har sterke synspunkter på barnehageprisene. Det samme gjelder åpenbart for fagbevegelsen etter hvert som den mindre og mindre blir dominert av dem som er på gølvet i fabrikken, og mer og mer av dem som sitter på kontor i de statlige og kommunale etatene. Derfor vil vi nok snart oppleve at både Storebrand og DnB blir fusjonert med utenlandske finansinstitusjoner uten politisk protest, og at industrien vår blir utkonkurrert takket være sterk krone og høy rente uten at politikerne løfter en finger. Snart er det ikke mer industri igjen enn det som finnes på Industrimuseet på Vemork. Det blir med maskiner som med primstaver: de blir bare til dekorasjon, uten at man skjønner hvordan de virker. Og politikerne fortsetter å slåss for NRKs distriktskontorer.