Kapitalistisk kollaps

Først nå når det er for seint, vil den amerikanske Kongressen vite hva som skjedde da superkapitalismen løp løpsk i energikonsernet Enron.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): «Er vi villige til å innrømme at den geniale kapitalismen også kan resultere i hensynsløs atferd utenfor vår kontroll og lovens rammer?» spurte senatoren fra Illinois, demokraten Richard Durbin, etter en lang dags høringer i Kongressen. På sakskartet sto den største konkursen i amerikansk historie, energimeklerkonsernet med det kryptiske navnet Enron og dets revisorselskap Arthur Andersen.

Natt til fredag krevde skandalen sitt første dødsoffer. En politipatrulje fant en Mercedes påfallende parkert på motorveien utenfor Houston i Texas. Ved rattet satt 43-årige J. Clifford Baxter med et skuddsår i hodet, et våpen i hånda og et selvmordsbrev. Baxter har vært nestformann i Enrons styre, der han kritiserte selskapets finansakrobatikk for å pynte selskapet for børsen. Tapspostene ble gravd ned i 900 stråselskaper i forskjellige skatteparadiser der ingen kontroll finnes og ingen spørsmål stilles.

FØRST UT i høringene i Kongressen var revisorselskapet Arthur Andersen, som ikke slo ned på den kreative føringen av Enrons regnskaper, og som nå er tatt på fersken i ferd med å ødelegge store mengder dokumentbevis. Syndebukken heter David B. Duncan. Han er sparket, men nekter å forklare seg, slik den amerikanske grunnloven gir adgang til, fordi sannheten kan ramme ham selv.

«Enron ranet banken. Arthur Andersen sto klar med fluktbilen, og de sier at du satt ved rattet,» oppsummerte kongressrepresentanten James C. Greenwood uten å få Duncan på glid.

Skandalen har gitt ny ammunisjon til kampen for å få vedtatt regler som stopper strømmen av millioner i valgkampbidrag til partier og politikere. Enron og Arthur Andersen har i årenes løp overrislet amerikansk politikk med velplasserte dollarmillioner. Av 248 senatorer og kongressmedlemmer i de elleve kongresskomiteene som nå gransker skandalen, har 212 mottatt valgkampbidrag fra ett eller begge selskaper.

ENERGISELSKAPET Enron er i dag en snurrende møkkaspreder som søler til sentrale aktører i amerikansk politikk og børsliv fra presidenten og nedover. Da skandalen begynte å rulle og George Bush skulle svare på de første spørsmålene, løy han to ganger i tre setninger.

Nyhetskanalene rapporterer nå under fellestittelen: Hvordan kunne det skje?

Det korte svaret er at Enrons vekst og fall i samarbeid med revisor Arthur Andersen er et røntgenbilde av løpsk superkapitalisme, børspumping, smøring og ei lærebok i å bruke avregulering til å fylle sjefenes egne, bunnløse lommer.

Etter hvert som nye dokumenter dukker opp, avdekkes kjappe klipp der toppfolkene og deres forbindelser utnyttet alle muligheter til å berike seg i et finansielt pyramidespill. Tapet havnet hos dem som ikke hørte til den indre krets.

«Da konsernets insidere innså at båten var i ferd med å gå under, gikk de i livbåtene og lot kvinner, barn, ansatte og investorer drukne,» oppsummerte senator Durbin.

NÅ BLIR DET AVSLØRT at senatorer og kongressmedlemmer som fikk pengebidrag fra Enron og Arthur Andersen, blokkerte lovendringer som ville ført til større innsyn i selskapet og avdekket de ulovlige finansdisposisjonene. De mange velsmurte brukte sin stemme til Enrons fordel.

Et av selskapets største forretningsområder ble finansielle «derivater» knyttet til den avregulerte omsetningen av energi. Forsøk på å få vedtatt lover som åpnet for innsyn i denne kompliserte pengeflyttingen, ble stanset av politikere som hadde fått Enron-bidrag, viser det seg nå.

Enron var den drivende kraften bak den radikale avreguleringen av USAs energipolitikk som ble vedtatt av Kongressen mens Bill Clinton var president, og som George Bush hadde tenkt å føre videre med ny kraft etter at visepresident Dick Cheney hadde seks hemmelige møter med Enrons folk. Nå spørs det.

DET SELSKAPET som vokste til giganten Enron, startet som en traust driver av gassrørledninger i Texas. En gjennomregulert og kjedelig virksomhet uten utsikt til store fortjenester, og derfor ignorert på børsen. Midt på åttitallet fant Kenneth «Kenny Boy» Lay at tida var inne. Han kjøpte opp en mye større konkurrent og ble sjef for det sammenslåtte selskapet. En bredt anlagt politisk smørekampanje ble satt på skinner, og avregulering og privatisering, som nå har vært de førende kamprop i amerikansk politikk i mer enn 20 år, skjøt fart. Enron ekspanderte til å bli stor mekler av elektrisitet, tremasse, stål, reklametid på TV, tapsforsikring og så videre. Da dotcombølgen skvalpet inn over børsene, organiserte Enron meklervirksomheten på Internett og ble verdens største aktør innen elektronisk handel. Med alle tap parkert i skatteparadisene så det ut til at selskapet gikk med store fortjenester, og aksjen steg til himmels mens sjefene solgte unna av sine aksjeopsjoner. 29 direktører tjente drøye 8 milliarder kroner på det.

Hvordan det skjedde, er i ferd med å bli doktorgradstema på business-skolene over hele USA, mens vi andre venter på rettssakene.