Kapitalistisk lekegrind

Kampen om Storebrand avbilder den norske kapitalismen: Aktørene er få og rike, og de evner i liten grad å ta nasjonale hensyn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ORKLAS GENERALFORSAMLING DEN 3. MAI: Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Johan H. Andresen jr. og Tore Lindholt, direktør i Folketrygdsfondet, er de fryktede eierne. Pressekonferanse i Storebrand den 21. mai: Et finsk forsikringsselskap vil kjøpe Storebrand, og de samme navnene dukker opp som sentrale aktører.

Det norske kapitalistmiljøet er som kulturlivet: De som er invitert til Gyldendals sommerfest, kommer også til Aschehougs. Dette sier noe trivielt: Vi er få her i landet. Med sin rådighet over mye penger har våre kapitalister makt til å slåss så blodet flyter, men som privatpersoner må de utstå hverandre i hverandres selskaper. Derfor kjenner vi dem så godt: Christen Sveaas med sigaren er den norske kapitalismens hensynsløse raider, og Stein Erik Hagen velter pengevekslernes bord i Vålerenga kirke for deretter å selge aksjer til høystbydende. Og Tore Lindholt husker jeg som en sint ung mann på universitetet i 1960-åra som forgjeves ville kuppe A-stud og deretter gjorde Sosialøkonomen til et leseverdig fagblad. Nå er han sint gammel mann, som forvalter Folketrygdfondet som en aggressiv kapitalist. Etter hvert har han gjort seg til uvenn med de fleste i næringsliv og politikk.

MEN DETTE SIER også noe om den norske kapitalismen. Dette økonomiske systemet bygger som kjent på den forutsetning at aktørene handler rasjonelt. Men det rasjonelle blir lett påvirket av alle former for vennskap, ekteskap, samboerskap, naboskap, fiendskap. Da er det vanskelig å være uavhengig og fornuftstyrt. I Norge må det være enda vanskeligere når det kapitalistiske miljøet ikke er større enn at det rommes i badstua på Stein Erik Hagens jakthytte.

Men om det norske kapitalistmiljøet er lite, så er det forbausende lite samkjørt om de nasjonale og strategiske veivalg. Derfor kan vi tas på senga av et finsk forsikringsselskap. Finnene er så visst ikke ukjent med badstupolitikk. Og når seks- sju mektige menn møtes til svettende fellesskap, er det også med den finske nasjons interesser for øyet. Det var slike nettverk i gråsonen mellom næringsliv og politikk Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl etterlyste for noen år siden.

ÅRSAKEN TIL AT DEN HÅNDFULL kapitalister vi har fått de siste 20 åra ikke inngår i en slik tenkning, ligger nok i det norske systemets karakter: Det har vært statlig i 175 år, helt siden de rike handelshusene forsvant etter Napoleonskrigene. Politikerne måtte spille kapitalistenes rolle når de strategiske grep skulle tas for å utvikle nasjonen. Børsen var en død hest, som Einar Førde sa i begynnelsen av 1980-åra.

Men med globaliseringen og den liberale økonomiske tenkning og praksis kom det norske blandingssystemet ut av balanse. Vi gerådet som vanlig ut i det ekstreme. Politikken ble ikke bare avskaffet som styrende hånd i økonomien. Nasjonens tarv kom helt i bakgrunnen, den enkelte kapitalist måtte få handle fritt og uavhengig av politiske hensyn. Vi begynte å leke kapitalisme uten egentlig å være stor nok til det. Og etter hvert som den liberalistiske tankegangen fikk hegemoni i begynnelsen av 1990-åra, forsvant de nasjonale hensyn ut av alle perspektiv. Familien og «verdian» kom på moten. Det ble rett og slett illegitimt å bruke politikken for å oppnå en ønsket løsning i næringsliv og økonomi. Dette evangelium lyder i avisspaltene, i radio og TV hver gang det hentes fram en amanuensis eller professor av ellers ukjent bonitet fra våre handelshøyskoler. De tror til og med at deres syn er ideologifritt, deres liberalistiske lære har naturlovenes karakter.

SLIK ER VÅR KAPITALISME veldig ensporet. Den eneste reven innenfor innhegningen har vært Kjell Inge Røkke, som ble jaget hjem med sine penger fra USA da politikerne der handlet ut fra nasjonale interesser. Men allerede Adam Smith visste jo at hver gang to eller flere kapitalister møtes, så er det for å sammensverge seg mot fellesskapets beste. Derfor vil det stadig oppstå situasjoner da den kapitalistiske logikk ikke kan få råde uinnskrenket. Da må politikken inn på arenaen.

SÅ DA DET FINSKE SAMPO dukket opp og ville erobre Storebrand, reiste politikere fra ytterste venstre til ytterste høyre seg til forsvar for den norske finanskapitalen. Selv om politikerne det siste tiåret har vært valne i sin holdning til både danske og svenske oppkjøp av norske banker, så begynte de røde lysene å blinke da Storebrand sto for tur. Det var snakk om nasjonens blodomløp. Da kan ikke våre politikere lenger sitte med stive øyne bare mot distriktshensynene og den interne konkurranse i forsikringsbransjen. Da må egeninteressen hos noen få vike for fellesinteressen hos fire millioner selv i vår kapitalistiske lekegrind.