Kapitaloppgjør

Landets største aksjefond truer med å trekke seg ut av statlig virksomhet. Lykke til, sier Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Før valget i 2005 måtte Jens Stoltenberg møte finansmeklere og investorer for å berolige dem. Høyresiden hadde ropt ulv! ulv! så mange ganger at kapitalforvalterne skalv i dressbuksene. Nå kom den røde fare. Hadde ikke ungsosialistene i SV til og med programfestet at de skulle konfiskere privat eiendom? Best å rømme landet før sosialistene la det i ruiner.

Men så overrasket Stoltenberg med å oppføre seg tilnærmet som et vanlig menneske; han hadde verken hov eller hale, han frådet ikke rundt munnen, og han hadde ikke altfor mange skumle a-endelser. Etter en stund skjønte finansfolket at selv en SV-leder ikke kunne gjøre særlig ugagn i Finansdepartementet, og de kunne puste lettet ut. Pengene fortsatte å flomme over landet, Union ble lagt ned og Hydro slo seg sammen med Statoil.

Det var business as usual helt til han Andersen kom hjem fra ferie og begynte å blande seg. Riktignok er næringsministeren største eier i Hydro, men ga det ham rett til å mene noe om hvordan selskapet ble drevet? Næringsliv og finansfolk var i opprør over regjeringens innblanding. Da Andersen snublet på oppløpssiden, frydet man seg desto mer. Men da dukket Stoltenberg opp. Deres mann. Ikke en tømmerhogger med snusleppe, ikke en venstrevridd syklist med elvissleik, men selveste Jens som i NRKs Søndagsavisen sammenliknet det å være toppleder i Hydro med et tillitsverv. De trodde ikke sine egne ører. Hadde han vært for lenge på Utøya i sommer?

Nok var nok. Nå gjaldt det å sette foten ned og vise hvem som har makta her i landet. Porteføljeforvalter Kristian Falnes i Skagen Fondene, som er størst på aksjefond i Norge og har en samlet forvaltningskapital på 70,9 milliarder kroner, tok bladet fra munnen i Dagens Næringsliv. Hvis staten skulle ta politiske hensyn i sitt eierskap, ville han trekke pengene ut av statsdominerte selskaper. Han fikk støtte av flere såkalte hodejegere, som spådde at lederne vil rømme staten, for ingen vil være Hydro-sjef for lusne fem-seks millioner kroner i året.

Falnes skjønte antakelig ikke at han stakk hånda inn i et politisk vepsebol, for med sine trusler avslørte han at bredere samfunnsforståelse ikke er hans styrke. Ikke før var DN på gata før porteføljeforvalteren fikk svar på tiltale. Lederen av YS, Tore Eugen Kvalheim, oppfordret sine 200 000 medlemmer til boikott av Skagen Fondene, mens LO-leder Roar Flåthen anbefaler sine medlemmer heller å sette pengene i Odin Forvaltning. Der står saken. Kapitalmakt mot forbrukermakt, næringsliv mot fagbevegelse.

Det kunne blitt en spennende holmgang om hvem som har mest makt her i landet. Men Falnes bløffer. Han vil ikke, som de sier i hans miljø: put his money where his mouth is. Til det er staten som eier for stor og mektig. En ting er å raljere over en næringsminister, noe annet å boikotte giganter som Statoil, Telenor, Yara og Hydro – som dominerer både Oslo Børs og norsk økonomi. Med mindre Falnes mot formodning skulle få flere med på sin private lille maktdemonstrasjon vil han fort oppdage at disse selskapene klarer seg helt fint uten Skagen Fondene.

Det er likevel verdt å merke seg Skagen-sjefens begrunnelse. Han sier blant annet at staten som eier må ha en agenda over alle andre; nemlig å sørge for at selskapene er i stand til å levere høyest mulig avkastning. Det samme krever hans andelseiere av ham, hevder han. Men er det sikkert at det er alt de verdsetter? Beviselig er folk langt mer samfunnsbevisst enn Skagen-sjefen tiltror dem, og de færreste opplevde Hydro-debatten som et spørsmål bare om penger. Det handlet om langt større verdier. Hydro har en særstilling i det norske samfunn, både historisk, politisk og økonomisk, og selv om Stoltenbergs bruk av ordet tillitsverv var egnet til å misforstås, er det å være konsernsjef i Norsk Hydro ikke en hvilken som helst jobb. Derfor bommer hodejegerne når de hevder at de beste ikke vil ta jobben for noen millioner. Akkurat som hjernekirurgen blir på Rikshospitalet i stedet for å starte en mer lukrativ privatpraksis, vil kompetente ledere slåss om en av landets viktigste og mest spennende jobber for mindre. Bare spør Reiten.

Skagen-sjefen snakket til menigheten i DN. Det er den gamle historien; trusler om utflagging, kapitalflukt og ledersvikt. Norge er alltid på randen av det totale sammenbrudd, skal man tro enkelte. Likevel overlever næringslivet og går så det griner, tross et steinhardt og ubrukelig regime. Men noe er endret i Norge. Forbrukerne har skjønt at markedet virker. Porteføljeforvaltere er ikke de eneste som kan bruke kapitalmakt.

Kapitaloppgjør