Før valget i 2005 måtte Jens Stoltenberg møte finansmeklere og investorer for å berolige dem. Høyresiden hadde ropt ulv! ulv! så mange ganger at kapitalforvalterne skalv i dressbuksene. Nå kom den røde fare. Hadde ikke ungsosialistene i SV til og med programfestet at de skulle konfiskere privat eiendom? Best å rømme landet før sosialistene la det i ruiner.

Men så overrasket Stoltenberg med å oppføre seg tilnærmet som et vanlig menneske; han hadde verken hov eller hale, han frådet ikke rundt munnen, og han hadde ikke altfor mange skumle a-endelser. Etter en stund skjønte finansfolket at selv en SV-leder ikke kunne gjøre særlig ugagn i Finansdepartementet, og de kunne puste lettet ut. Pengene fortsatte å flomme over landet, Union ble lagt ned og Hydro slo seg sammen med Statoil.

Det var business as usual helt til han Andersen kom hjem fra ferie og begynte å blande seg. Riktignok er næringsministeren største eier i Hydro, men ga det ham rett til å mene noe om hvordan selskapet ble drevet? Næringsliv og finansfolk var i opprør over regjeringens innblanding. Da Andersen snublet på oppløpssiden, frydet man seg desto mer. Men da dukket Stoltenberg opp. Deres mann. Ikke en tømmerhogger med snusleppe, ikke en venstrevridd syklist med elvissleik, men selveste Jens som i NRKs Søndagsavisen sammenliknet det å være toppleder i Hydro med et tillitsverv. De trodde ikke sine egne ører. Hadde han vært for lenge på Utøya i sommer?