Kappløp mot polen

Ikke før hadde Thorvald hengt opp sine 13 teser på døra i regjeringskvartalet, så skrev russiske medier at Norden rotter seg sammen mot Russland i Arktis, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Om lag 100 år etter at Amundsen og Scott kjempet for å komme først til Antarktis, slåss Russland mot røkla for å legge under seg mest mulig av havområdet mot Arktis. Det kommersielle kappløpet mot polen er godt i gang. Og også denne gang kan det hende vi får en taper. Her i Russland har regjeringen bestemt seg for at det ikke skal bli de som taper kappløpet mot polen. Det skal vel strengt tatt ikke vi nordmenn heller, for kunnskapen om hvordan det gikk med både seierherren og taperen for 100 år siden er hogd i stein i vår nasjonale hukommelse.

Thorvald Stoltenberg har altså levert sine 13 teser på oppdrag fra blant andre utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans svenske kollega Carl Bildt. De går ut på at man danner et nordisk kollektivt forsvar, der ett sentralt punkt er at man har et regelverk omtrent som i Natos solidaritetsparagraf, om at et angrep på en er et angrep på alle. Der alle er Norge, Sverige, Finland, Danmark og Island.

Det er ingen hemmelighet for noen at begrunnelsen for denne tenkte alliansen er å samle nordiske ressurser for å balansere det man i Norden oppfatter som en stadig mer aggressiv russisk politikk for å få kontroll over ressursene mot Arktis. Men vi har 60 års erfaring for at den nordiske balansen er skjør. Hvordan skal et nordisk forsvarsforbund klemt mellom Nato og EU, og med en klar front mot Russland, fungere? Vi har Finland på den ene siden, som gjennom dyrekjøpt erfaring har utviklet sin måte å kommunisere med Russland på. Vi har Norge og Island på den andre siden, som begge er flanke-land i Nato. Og et sted midt i har vi Danmark, som er medlem av både Nato og EU, og Sverige, som er medlem av EU, men ikke av Nato, og der nøytralitet nærmest er en kollektiv, politisk bekjennelse. Er de nordiske land i nærheten av å kunne formulere en felles politikk i forhold til den store felles naboen i øst?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et nærliggende eksempel på hvor vanskelig dette blir er krisa i forbindelse med krigen mellom Georgia og Russland i august i fjor. Russiske soldater gikk langt inn i Georgia etter at Mikhail Saakasjvili startet sin krig for å erobre Sør-Ossetia.

I Stockholm gikk den konservative svenske utenriksministeren Carl Bildt nesten av hengslene, og ble den kanskje aller fremste av EUs politikere til å kreve at Russland skulle straffes og isoleres politisk. I EU var det bare baltiske og polske ledere som gikk lengre i demoniseringen av Russland som en aggressiv og upålitelig partner, til tross for at krigen faktisk ble startet av Georgia. I Helsingfors satt man og så vantro på det alliansefrie nabolandet, og ristet på hodet over denne idealistiske, korsfarer-liknende utenrikspolitikken. Og i Oslo satt Jonas Gahr Støre og fordømte den russiske overreaksjonen, men ellers var han så stille han kunne. Hvordan skal disse tre vidt forskjellige reaksjonene overfor Russland i en stor europeisk krise kunne forenes i en felles Russland-politikk?

Alle nordiske land har selvfølgelig felles interesser i nord i forhold til å forsøke å nøytralisere et eventuelt aggressivt og ekspansjonistisk Russland. Men hvor dypt stikker disse felles interessene? Mens Sverige har det sterkeste forsvaret, er Sverige det landet som har minst å forsvare, omringet som landet er i nord av Norge og Finland, uten grense til havet. Og hvis Carl Bildt skal fortsette å være den fremste til å rekke tunge til den russiske bjørnen, hvor lenge vil Finland være tjent med å ha en sånn partner?

I Russland passer disse allerede innebygde nordiske motsetningene fint. Russland har plantet flagget på polpunktet, og mer enn tydelig understreket sine ambisjoner i denne kappe land-leken på klodens mest ugjestmilde sted. Russiske myndigheter sier at de tror 20 prosent av Russlands framtidige energiressurser ligger i Russlands forlengelse mot polpunktet. Landet forbereder stridende enheter spesielt beregnet på arktisk krigføring. I helga var en av Kremls talsmenn ute med en forsikring om at ingen andre land kan måle seg med Russland når det gjelder å mestre de ekstreme arktiske forholdene. Artur Shillingarovs uttalelser var en av mange der Russland demonstrerer selvsikkerhet i kappløpet mot nord.

Med et Nato som kanskje vil overleve eller dø i Afghanistan og et EU som har et annet fokus enn sikkerhetspolitikk, er det trolig behov for nordisk samling. Men der Norden føler seg fram til en utopi, har Russland bygd en enhetlig og sterk front av nasjonal ideologi, militær innsats og betydelig arktisk ekspertise. For dem som er i tvil: Russland leder kappløpet mot Arktis.