ST. PETERSBURG (Dagbladet): Om lag 100 år etter at Amundsen og Scott kjempet for å komme først til Antarktis, slåss Russland mot røkla for å legge under seg mest mulig av havområdet mot Arktis. Det kommersielle kappløpet mot polen er godt i gang. Og også denne gang kan det hende vi får en taper. Her i Russland har regjeringen bestemt seg for at det ikke skal bli de som taper kappløpet mot polen. Det skal vel strengt tatt ikke vi nordmenn heller, for kunnskapen om hvordan det gikk med både seierherren og taperen for 100 år siden er hogd i stein i vår nasjonale hukommelse.

Thorvald Stoltenberg har altså levert sine 13 teser på oppdrag fra blant andre utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans svenske kollega Carl Bildt. De går ut på at man danner et nordisk kollektivt forsvar, der ett sentralt punkt er at man har et regelverk omtrent som i Natos solidaritetsparagraf, om at et angrep på en er et angrep på alle. Der alle er Norge, Sverige, Finland, Danmark og Island.

Det er ingen hemmelighet for noen at begrunnelsen for denne tenkte alliansen er å samle nordiske ressurser for å balansere det man i Norden oppfatter som en stadig mer aggressiv russisk politikk for å få kontroll over ressursene mot Arktis. Men vi har 60 års erfaring for at den nordiske balansen er skjør. Hvordan skal et nordisk forsvarsforbund klemt mellom Nato og EU, og med en klar front mot Russland, fungere? Vi har Finland på den ene siden, som gjennom dyrekjøpt erfaring har utviklet sin måte å kommunisere med Russland på. Vi har Norge og Island på den andre siden, som begge er flanke-land i Nato. Og et sted midt i har vi Danmark, som er medlem av både Nato og EU, og Sverige, som er medlem av EU, men ikke av Nato, og der nøytralitet nærmest er en kollektiv, politisk bekjennelse. Er de nordiske land i nærheten av å kunne formulere en felles politikk i forhold til den store felles naboen i øst?