Karbis, cola og en 53 Pontiac

Med The TeddyBears ute på Mosseveien GAMLE MOSSEVEI (Dagbladet): Formiddagen er like blankpolert som bilene. Et softiskast unna Akershus festning er møteplassen «Kontraskjæret». Under oss bygges en moderne internettkafé. Tidsmaskinen er en jukeboks som snurrer. I baksetet på en 53 Pontiac mimrer plateklare The TeddyBears om Doris, Lorang og Harrygutt fra Teisen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Trommeslager Martin Kopperud (47) og sologitarist Jan Holberg (45) har holdt ut lengst innenfor gammelrockfaget. Bassist Øystein Mora har vært en teddy i 16 år, mens rytmegitarist Rickard Sandor steppa inn i fjor.

Siden The TeddyBears begynte å rusle i 1980 er det blitt tre plater og et hektisk turnéliv, men de har kommet i skyggen av Vazelina.

- Vi begynte, men da var Vazelina der med sin humorrock og da var det ikke lett. Men, vi har vårt publikum, sier Kopperud og retter på slipset.

Bandet har hatt noe rusk i forgasser'n, men nå er motoren nyoverhalt og sommer'n 96 ser lys ut med samleplata «Norge Rundt» og studiojobbing for ny CD til høsten.

De tøffeste gutta

- Hvorfor er gjerdet ved «Kontraskjæret» så viktig for dere?

- Det var her de første ordentlige rockegutta og jentene møttes på slutten av 50-tallet. Her satt gutta i bila sine og spana, mens Vera, Venke og Kate gikk arm i arm. Jan og jeg var jo bare smågutter, men vi trakk hit ned for å se på de flotte amerikanske bilene, sveisene og de tøffeste gutta, sier Martin Kopperud og lener seg inn til gjerdet.

En rød Volvo stasjonsvogn kjører forbi. Jan tenner opp en grønn 53 Pontiac, Martin tar plass bak rattet i en 57 Ford Mercury og Øystein lener seg tilbake og nyter en 53 Mercury Cruiser med månetak. Vi er på vei mot «Hjulet».

Må snu tidsmaskinen

- Hvorfor blir dere aldri ferdig med 50-tallet og denne typen musikk?

- Vi vil tjene penger, sier Jan og ler.

- Nei, dette sitter spikra fast i sjela. Vi har jo snakka med de folka som virkelig var med, sjøl om vi sto helt i ytterkanten. I tillegg hadde fatter'n alle de riktige platene, så vi fikk det inn hele tida. Blir ikke kvitt det, sier Martin og kjører og snakker, snakker oss forbi avkjørselen til Gamle Mossevei. Vi må snu tidsmaskinen inn på riktig mimrevei igjen, nærmer oss Hvervenbukta. Stoppested for børst og ryper fra den gang krigen var kald. I dag er det ingen der ute.

Utdøende rase

- Dere rockere med 50-tallspuls er en utdøende rase?

- Ja, vi er vel egentlig det, men det sitter mange rundt omkring. Problemet er at dem sitter i sofaen, er ikke aktive lenger. Det vil vi prøve å gjøre noe med, sier Martin Kopperud.

Jan ligger passe tett inntil støtfanger'n. Har full kontroll. Øystein kikker i sladrespeilet, de to hvite terningene henger ned. Viser sju øyne. Tyrigrava kro frister med kaffe, røyk, cola og karbissmørbrød. Dama bak disken kjenner igjen gutta, hilser.

- Skubba'n Harry

Klokka tikker, men tida står stille. Vi duver i god marsjfart, rundt 55 miles i timen. Nærmer oss «Dødssvingen».

- Denne svingen har ry på seg. Det var her manndomsprøver ble holdt. Bånn pinne, det skreik i dekka og det var dessverre et par som gikk med, sier Øystein.

Rickard og Jan er allerede framme ved det legendariske «Hjulet». I 1959 en hot flipperkafé, nå selges det campingvogner her.

- Tenk'a, her sto'n Harry. Flipperspella sto tett i tett og Harry hadde runda 495 poeng og var klar for mer. Da skubba en eller annen borti'n, tror du det blei baluba eller , sier Martin og tilter nesten.

- La hjulet leve, sier gutta og ler, stiller opp i klassisk positur.

Jakkene er korrekte, sveisen ok og for et øyeblikk lever «Hjulet» igjen. Jukeboksen hulker, en raggar fra Karlstad tryner i asfalten og «det var i det gode år i nittenhundre og boogie woogie».