I saken om karikaturtegningene har igjen debatten om ytringsfriheten fått en frisk vind i seilene. Eller er den egentlig så frisk?

Hva slags ytringsfrihet skal vi ha? De mest spissede synspunktene peker på at all gradering av ytingsfrihet, herunder enkelte momenter i Personvernloven, Vær Varsom-Plakaten, og kanskje til og med den komatøse blasfemiparagrafen, tilsvarer at vi ikke har ytringsfrihet.

Andre igjen, kanskje majoriteten?, vil hevde at en ytringsfrihet ikke skal være absolutt, både enkeltindivider og utsatte grupper skal ha krav på vern, og i dette ligger det at vårt samfunn ikke er verdinøytralt. Et slikt syn bringer inn moral som et avgjørende navigasjonsinstrument. Men hvem sin moral skal vi rette oss etter?

I den konkrete saken om karikaturstriden må vi skille mellom terroristene og de vanlige muslimene, sier publiseringens motstandere. Vi krenker altså feil folk, fordi terroristene skal, i tillegg til at de er fengslet, ikke ha et så nært forhold til Muhammed som de selv hevder seg å ha.

Hva er grunnlaget for en slik antagelse? Og hvordan skal vi forholde oss til at det nå er så mange av de «vanlige» muslimene som fråder av raseri? Skal vi be om unnskyldning, og love å aldri gjøre det igjen?