Karikaturer og moral

- Når ytringsfriheten trues, hvilke andre måter å forsvare den på har vi - bortsett fra å bruke den?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I saken om karikaturtegningene har igjen debatten om ytringsfriheten fått en frisk vind i seilene. Eller er den egentlig så frisk?

Hva slags ytringsfrihet skal vi ha? De mest spissede synspunktene peker på at all gradering av ytingsfrihet, herunder enkelte momenter i Personvernloven, Vær Varsom-Plakaten, og kanskje til og med den komatøse blasfemiparagrafen, tilsvarer at vi ikke har ytringsfrihet.

Andre igjen, kanskje majoriteten?, vil hevde at en ytringsfrihet ikke skal være absolutt, både enkeltindivider og utsatte grupper skal ha krav på vern, og i dette ligger det at vårt samfunn ikke er verdinøytralt. Et slikt syn bringer inn moral som et avgjørende navigasjonsinstrument. Men hvem sin moral skal vi rette oss etter?

I den konkrete saken om karikaturstriden må vi skille mellom terroristene og de vanlige muslimene, sier publiseringens motstandere. Vi krenker altså feil folk, fordi terroristene skal, i tillegg til at de er fengslet, ikke ha et så nært forhold til Muhammed som de selv hevder seg å ha.

Hva er grunnlaget for en slik antagelse? Og hvordan skal vi forholde oss til at det nå er så mange av de «vanlige» muslimene som fråder av raseri? Skal vi be om unnskyldning, og love å aldri gjøre det igjen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har sett etablerte bloggere som den ene uka forsvarer Staffs uttalelser om pedofili med iver og innlevelse, fordømme de danske avisenes republisering av muhammedkarikaturen den neste uka. Det kan tyde på at selv for erfarne skribenter er det ikke alltid gitt at man evner å holde tunga rett i munnen, selv når ens eget fundament er oppe til debatt.

De som evner å skille snørr fra bart, ser forskjellen på krenkelser av individer, herunder uttalelser som kan tas til inntekt for kriminelle handlinger, og satiriske karikaturer av en religiøs figur.

Også i Dagsavisen ser det ut til at det råder en viss forvirring. Anders Heger har dårlig erfaring med å blande bleier og egg. Allikevel legger han egget, rett i bleia. Han berører spørsmålet om ytringsfrihetens moralitet, men uten å avklare hvilken moral han synes skal gjelde. Han spør retorisk om det som en reaksjon på drapstruslene mot Staff burde føre til at uttalelsene hans ble republisert. Heger ser nok helst at vi former et nei i våre hoder. Virkeligheten er en annen. Staffs uttalelser ble republisert. Igjen og igjen.

MORAL: - Mange mener at ytringsfrihet ikke skal være absolutt, at både enkeltindivider og utsatte grupper skal ha krav på vern. Et slikt syn bringer inn moral som et avgjørende navigasjonsinstrument. Men hvem sin moral skal vi rette oss etter? Illustrasjonsfoto: SXC.com
MORAL: - Mange mener at ytringsfrihet ikke skal være absolutt, at både enkeltindivider og utsatte grupper skal ha krav på vern. Et slikt syn bringer inn moral som et avgjørende navigasjonsinstrument. Men hvem sin moral skal vi rette oss etter? Illustrasjonsfoto: SXC.com Vis mer

Heger mener videre at en republisering ikke understreker fornuften i hans demokratiske privilegier. Det finnes det kanskje en viss fornuft i - hvis man tror at republiseringens eneste hensikt var å provosere. Da gjenstår det bare å få en stor gruppe muslimske fundamentalister til å forstå fornuften i ytringsfriheten som et demokratisk prinsipp. Jeg overlater gjerne den jobben til Heger, i visshet om at religionsutøvelse i ikke-demokratiske land handler om alt annet enn fornuft.

I mellomtiden, for la oss innse det, den jobben vil ta tid, så er det ikke umulig at det mest fornuftige er å utøve sin ytringsfrihet.

Dagsavisens redaksjonelle linje ser ut til å være at mens krenkelsen av en gruppe overgrepsutsatte barn er nødvendig fordi Lommemannen har krav på det beste forsvar som tenkes kan, så er krenkelsen av muslimenes gudsbilde Muhammed som et forsvar for ytringsfrihet, ikke nødvendig. I det første eksemplet finner vi ingen forulempede barn som protesterer med frådende raseri, mens vi i det andre eksemplet finner både ildspåsettere, oppviglere og drapstruere. Denne grove forskjellen gjør kanskje vurderingen om hva som er moralsk korrekt ytringsfrihet, og hva som ikke er det, lettere for Dagsavisen? Korriger meg gjerne om jeg tar feil.

Og svar meg gjerne på dette i samme slengen: Når ytringsfriheten trues, hvilke andre måter å forsvare den på har vi, bortsett fra å faktisk bruke den?