«Karin hjalp kanskje ikke så ofte til med leksene, men hun hjalp meg med å skrive rapporten fra Mannsrolleutvalget»

Jen Stoltenbergs tale ved mora bisettelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Deres Majesteter,

Kjære Thorvald,

Kjære alle sammen!

En av mine første sterke og klare minner om Karin er fra en sykeseng på Rikshospitalet i 1963.

Det er sol inn på rommet og det lukter eter fra bedøvelsen som er i ferd med å miste taket.

Jeg er pasienten.

Karin passer på meg.

Vi er der begge to fordi vi begge har vært nær ved å miste livet.

Det hele starter med at Karin og Thorvald noen måneder tidligere blir utsatt for en meget alvorlig bilulykke i Jugoslavia. Begge blir hardt skadd.

Karin mest alvorlig.

Hun er nær ved å dø i ulykken.

I tillegg blir hun smittet av hissige sykehusbaktereier på sykehuset der hun får behandling.

Også vi barna blir smittet.

Jeg mest alvorlig.

Så alvorlig at også jeg svever mellom liv og død i noen kritiske dager og netter.

Heldigvis går det bra og når jeg blir frisk nok til å reise tar Karin meg med til Oslo for de siste operasjonene og for at forsikre seg om at sønnen hennes blir helt frisk.

Turen fra Jugoslavia hjem til Norge, oppholdet i Oslo og dagene på Rikshospitalet uttrykker noe viktig i forholdet mellom Karin og meg:

For det første: Karins kjærlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var bare Karin og meg.

Hun passet på meg.

Tiden i Oslo skapte en nærhet og felleskap som jeg har følt har vært der hele tiden.

Jeg har alltid vært trygg på Karins kjærlighet og omsorg.

Det har jeg vært selv om Karin ikke strødde rundt seg med koseord og skryt.

Dulling var ikke Karins stil.

Snarere tvert om. Hvis hun mente at noe jeg sa eller gjorde ikke holdt mål, så sa hun fra. Desto sikrere kunne jeg være på at når hun ga meg anerkjennelse så mente hun det.

En annen del av minnene fra oppholdet med Karin i Oslo i 1964 er at hun sang for meg. Hun sang sikkert norske barnesanger, men det jeg husker best er at hun sang amerikanske sanger. Hun sang Joan Baez og Pete Seger. Hun sang «Hush Little baby» og «All my trials».

Karin brakte den store verden hjem til oss. Bob Dylan og Leonard Cohen. Det var ikke musikk vi ble kjent med som ungdommer på 70 tallet, men som vi lærte å kjenne som barn på 60 tallet fordi jeg hadde en mor som alltid har ligget i forkant av utviklingen.

#

En tredje ting jeg tenker på når jeg tenker på Karin og meg på Rikshospitalet i 1964 er Karin som samfunnsengasjert menneske.

Det går en lang linje fra Karins rolle som mor for sin sønn som slåss for å beholde livet, til det politiske menneske Karin som engasjerte seg for mødre- og barnehelse i verden.

På 1970 tallet skrev Karin en rapport om kvinner og mødrehelse i utviklingsland. Ved kjøkkenbordet fikk vi alle omfattende forelesninger om mødrehelse. Karin var den første som forklarte meg at i mange land er den farligste dagen i mange kvinners liv er den dagen de føder, gir nytt liv.

Få ting gledet Karin mer enn når jeg kunne komme hjem til henne å fortelle om hva Norge gjorde for vaksiner til verdens barn og trygge fødsler for verdens mødre.

Karin lærte meg mye om mødrehelse i fattige land.

Akkurat som hun lærte meg mye om likestilling og familiepolitikk i rike land som Norge.

Hun var like engasjert enten det handlet om barnehager, selvbestemt abort eller om partnerskapslov for homofile.

For min del var hun så absolutt til stede da jeg som mitt første offentlige verv ledet Mannsroleutvalget.

Karin hjalp kanskje ikke så ofte til med leksene, men hun hjalp meg med å skrive rapporten fra Mannsrolleutvalget på slutten av 1980-tallet. Og passet spesielt godt på at vi fikk med oss pappaperm.

#

Karin erkjente ikke hvor stor betydning hun hadde for norsk familiepolitikk og likestilling.

Hun undervurderte konsekvent sin rolle.

Til gjengjeld var hun gift med en mann og var far til en sønn som ikke akkurat er kjent for å undervurdere sine roller og hva de har fått til.

De siste årene hun levde begynte hun å erkjenne litt mer av hva hun hadde oppnådd og gledet seg over det.

#

For meg er det ikke mening å skille mellom en privat og en politiske Karin.

Karin var moren min.

Hun hadde alltid meninger om politiske spørsmål. Hun var et helt menneske.

Som har gitt meg så mye.

Som jeg har så mye å takke for.

Jeg er stolt av kunne si:

Jeg er Karins sønn.

Takk Karin!