Karitas banekvinne

Navn: Liven Arner Alder: 70 Yrke: Oppsagt saksbehandler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • - Det dumme Karita Bekkemellem Orheim gjorde, var at hun inviterte oss til å skrive direkte til henne hvis det oppsto problemer. Det skjedde da hun var på sin tiltredelsesvisitt i Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK). Hennes uttalelse fikk departementsråd og ekspedisjonssjefer til å heve øyenbrynene i misbilligende forbauselse, for det er ikke slik saksbehandling de vil ha. Men jeg tok Karita på ordet, og nå sitter jeg her, sier Liven Arner, som fikk sparken fordi hun protesterte mot statsrådens beslutning om å la en tilbakestående kvinne adoptere et barn fra Kina.
  • Beslutningen om å sparke Liven Arner er like dum som statsrådens innblanding i denne saken. For Liven Arner er ingen hvem som helst i sitt miljø og arbeidsfelt. Hennes ekspertise, klokskap og hjertelag blir framhevet av kolleger og andre i det etter hvert omfattende adopsjonsmiljøet her i landet. Hennes integritet er uplettet, og i alle saker setter hun hensynet til barnet først.
  • De siste dagene har hun opplevd en flom av støtte. Den kommer fra adoptivforeldre og adoptivbarn som hun har vært saksbehandler og rådgiver for. Telefonene ringer fra tidlig morgen til sein kveld, postkassa er for liten for alle brevene som kommer. Støtteerklæringer kommer også fra fagmiljøer over hele landet, fra en dommer, en fengselsprest og fra såkalt «vanlige» mennesker.
  • Hun har returnert oppsigelsesbrevet tre ganger fordi hun vil ha sine foresatte til å skrive at grunnlaget for oppsigelsen er mangel på lojalitet mot systemet. Det har hun ikke fått ennå, bare ulne bortforklaringer som konkluderer med at arbeidsforholdet er opphørt. I og for seg opphørte det for tre år siden. Så ble hun bedt om å ta et tre måneders vikariat. Det har vart til nå.
  • Hun har elsket jobben sin, og gledet seg til å gå på jobben hver dag. Men den har ikke vært enkel: Hos alle adoptivbarn - etnisk norske som utenlandske - ser man et felles reaksjonsmønster. Når de kommer i tenårene, oppdager de et hulrom inne i seg selv fordi de ikke vet hvem de er og hvor de kommer fra. Det er også en allmenn erfaring at adoptivforeldre sliter tungt i denne perioden, før det hele forhåpentligvis roer seg når barna blir voksne. Nettopp derfor skal man velge adoptivforeldre med omhu.
  • Selv har Liven to barn, ektemann, hus og hage på Nordstrand i Oslo. Det irriterer henne at en vond rygg gjør at hun ikke kan luke så mye som hun gjerne vil, og at de fleste rosene gikk dukken i vinter. Men hun finner glede i musikk og god litteratur.
  • Og kontakt med mange adoptivbarn som hun alle kjenner navnet på, og som ringer henne når noe står på.