Karl den 12. lever

Hvorfor får ikke Norge og Sverige det til? De ligger jo der rygg mot rygg, til dels har de hatt felles fyrste og felles mynt. Få land har så mange fellestrekk, kulturelt og politisk. Vi synger de samme visene og har funnet opp velferdsstaten sammen. Men når det er snakk om næringsliv, viker vi for de varme omfavnelsene. Det må bero på dype nasjonale trekk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det ligger store vyer i ruinene etter mislykte prosjekter for norsk-svensk industrielt samarbeid. En rekke forsøk med kulturpolitiske overtoner, slik som TV-samarbeid med og uten satellitt, ble aldri annet enn tomt snakk i Nordisk Råd. Volvo-avtalen fra slutten av 1970-tallet skulle krone industrisamfunnets storstilte teknologioptimisme i etterkrigstida ved at Norge fikk en bilfabrikk mot at svenskene fikk olje. Storebrand-Scandia-forsøket tidligere i dette tiåret var et postmoderne prosjekt, der ikke engang regjeringene var involvert. Men selv det strandet. Telenor-Telia hadde perspektiver inn i det neste årtusen, men fikk samme skjebne som de andre.

  • Årsaken til fiaskoene ligger bl a i historien. Sverige har en selvoppfatning som storebror i forhold til Norge. Det har tradisjoner som industriland tilbake til stormaktstida på 1600- og 1700-tallet. Der vi har Norsk Hydro og Statoil, har de Stora Kopparberg, Ericsson, Volvo, ASEA og andre som både er eldre og har større økonomisk slagkraft. Svensk kapital har tradisjon for å se på Norge som et sted der de kan sette inn kapital i råstoffer og ta ut profitten. Det var Wallenberg som så mulighetene for fortjeneste da Sam Eyde skapte Norsk Hydro. Hans bedrifter kunne levere maskiner og ta hjem overskudd av produksjonen. Når fusjonsforhandlere de siste dagene snakket om likeverdighet mellom Telia og Telenor, snakket de derfor antakelig om ulike saker. Sverige er størst og vil at det skal synes selv når det ikke bør synes.
  • Det er ingen tvil om at en sammenslåing av de to selskapene hadde mye for seg forretningsmessig sett. Bare det å slå sammen de to selskapenes nett ville gi en besparelse i milliardklassen. Den skal ha god råd som sier nei til slik synergi. Som ett selskap ville de også ha hatt passe størrelse for solid uttesting av produktene. Jeg tror derfor at de to selskapene ville ha funnet ordninger som ville ha fungert. Dynamikken i et sammenslått selskap ville ha vært attraktiv for de dyktigste kvinnene og mennene innenfor IT-fagene.
  • Men det ligger symboler i potten sammen med viktige politiske realia når store selskaper skal fusjonere. Ikke minst gjelder dette statsselskaper: Hvor skal hovedkvarteret ligge? Hva skal vi gjøre med de to topplederne? Alt dette involverer sterke emosjoner, mellom dem som forhandler og mellom eierne. Vi som alltid har vært fattigmenn, ser nødig at sølvskatten plasseres i Sverige. Men svenskene tror fortsatt de er Karl den 12.
  • Derfor lå den tyngste utfordringen i balansen i det fusjonerte selskapet. Her er Telia etter tradisjonelle mål dobbelt så stort som Telenor. Men mens Telia framstår som et gammeldags nettselskap, er Telenor teknologisk avansert. Det er tungt inne i satellitt-teknologien, ja faktisk Europas tredje største satellittoperatør. Det er langt framme på mobiltelefoni. Men dette hadde åpenbart de svenske forhandlerne vanskelig for å ta inn over seg når de både krevde hovedkvarter i Stockholm og arbeidende styreformann på forværelset hos konsernsjef Tormod Hermansen. De hadde simpelthen ikke tilstrekkelig tro på det integrerte selskap. Det skulle være svensk alt sammen.
  • Nå er feltet åpent for det store internasjonale spillet, der allianser, oppkjøp og fusjoner hører til dagens orden. I denne internasjonale stolleken kan det vise seg, i strid med Telias styreleder Bengt Westerbergs syn, at Telenor er en mer veltilpasset aktør enn Telia. Hans søsterpartifelle Odd Einar Dørum er nok skuffet, men sitter igjen med en vennlig opposisjon på sitt fang. For meg er det også ubegripelig at den sosialdemokratiske regjeringen i Sverige har gitt fra seg en historisk sjanse til å legge hindringer i veien for den privatiseringen som en eventuell regjering Carl Bildt vil gjennomføre. Et privatisert Telia kan bli et lett bytte for gigantene i dette internasjonale spillet. Er det lettere å svelge enn et balansert samarbeid med den nyrike lillebroren i vest?