Kast!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle som en gang har pakket sitt hjem ned i pappesker, vet jo hvilket helvete det er. Aldri blir man så bevisst over hvor mye man eier og hvor lite man har bruk for. De siste ukene har jeg flyttet, og gjennom det måttet gjenleve mitt liv nok en gang. Fram fra glemselen dukket den ene gjenstanden opp etter den andre. Det kunne være små ting som kvitteringen på 400 kroner for en sommerfugl fra Tattoo Jørgen i København, visittkortet fra Hostal Residencia Alamada i San Sebastian eller heftet «Syversens Moderne Skole for Trekkspill». Og gjennom disse tingene strømmet gode minner fra utdrikningslaget i København, fra kveldene med bordvin og susete kortbølgeradio på det kalde pensjonatet i Baskerland og tirsdagsettermiddagene med trekkspillet på fanget i kjelleren på Odda Barneskole. Men så var det de større tingene: Impulskjøpene og gavene. Jeg satt der mellom pappeskene og søppelsekken og dilemmaet var: Hva skal hvor?Jeg ville gjerne være sterk og klar, men ble overmannet av nostalgi og dårlig samvittighet. Hvor lenge må man beholde en blomstervase man har fått, men aldri brukt? Eller flaskene med aftershave, slipsene, mansjettknappene og suvenirkoppene? Måtte jeg beholde Norgesglasset blytungt av utenlandske mynter? Man kaster ikke penger, men kunne jeg likevel gjøre det etter 15 år? Og slik veide jeg for og mot søppelsekk eller eske. Til slutt satt jeg nok en gang med den lille grønne blikkboksen som en gang inneholdt tolv miniatyrflasker Underberger, men som de siste årene har inneholdt korpsmedaljene. Janitsjarfestivalen på Hamar, Uranienborg Skolekorps Jubileumsmedalje og den fra Hordastevnet 1979. Intet menneskeskapt er så unyttig som medaljer og pokaler. De er et øyeblikks glede, og en livslang byrde. Og da jeg satt der med den grønne boksen tenkte jeg på Johann Olav Koss, Grete Waitz og på Vegard Ulvang, jeg tenkte på hvilken byrde de bærer og var takknemlig for at jeg ikke var bedre enn jeg var. Boksen gikk i sekken. Snart er den et vagt minne, snart er den helt borte. Og jeg kan rette ryggen og se framover.