Kaste og nasjon

Nasjonen er kasteløs - heldigvis

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VG brakte i går en artikkel om at flere norske statsborgere av indisk og pakistansk opphav praktiserer et rasistisk kastesystem. Journalist og fotograf hadde for anledningen brukt følgende byline: Kadafi «Gujjar» Zaman og Frode «Norsk» Hansen (foto).

Kastevesenet har sin opprinnelse i India, men har klar parallell til stendersystemet i middelalderens Europa. Det opprinnelige kastevesenet opererte med fire samfunnsgrupper: Brahmaner, prester og lærere, Kshatriyaer, krigere og adel, Vaishaer: bønder, handelsfolk, håndverkere, Shudraer, tjenere og folk av de laveste yrkene. Under kommer de kasteløse, de «uberørbare». Seinere er det blitt tusenvis av underkaster. Men både i det gamle og det nyere kastesystemet er det den samfunns- eller yrkesgruppa forfedrene tilhørte som utgjør individets sosiale hjemsted. Det slipper man ikke unna. «Alle blir født inn i en kaste,» sier SP-politikeren Danny Ghazanfar, «Derfor kan man ikke kjøpe seg en høyere rang med penger eller utdanning». Han legger til: «Å lyve om sin kaste er det samme som å bytte sin far.»

En moderne nasjonalstat har som basis at man skal kunne «bytte far». Nasjonalstaten ble drevet fram av det som i indisk sammenheng ville hete Vaishaer, som i Europa ble kalt tredjestanden: håndverkere, handelsfolk - kort sagt: det framvoksende borgerskapet. Der fikk man ingen hjelp av sin «far», dvs. av sin fødsel, i kampen for politisk medbestemmelse. Først gjennom nasjonalforsamlingen fikk borgerskapet innflytelse. Og den ble valgt. Opprinnelig var stemmeretten begrenset, men til nasjonalstatens prosjekt hører at den trekker alle samfunnsgruppene inn i det politiske livet. Derfor er utvidelse av stemme- og medbestemmelsesretten en del av nasjonsbyggingen. Å være «norsk», slik VGs fotograf betegner seg selv i jakten på en tittel som tilsvarer den pakistanske kasten, er følgelig noe nær det motsatte av å tilhøre en kaste.

Advokaten Abid Q. Raja kaller kastevesenet «ondskap satt i system». De fleste tvangsekteskap trumfes igjennom av hensyn til kastetilhørighet. Nå har historien vist at heller ikke nasjonalstaten er et sikkert bolverk mot rasisme. Men i og med at den representerer et større fellesskap, utgjør den i forhold til kastesystemet et skritt bort fra rasistisk tankegang. Det samme gjelder for øvrig islam, som - i likhet med kristendommen - framhever alle menneskers likhet og verdighet. Som historien også viser, danner heller ikke de sikre murer mot rasisme og diskriminering. I motsetning til blant annet kastetenkningen begrunner de derimot antirasisme teoretisk.

Det hjelper bare ofte fint lite. Kastevesenet kommer fra hinduismen. I det moderne India har ingen kaster særrettigheter. Pakistan er et islamsk land, likevel lever kastetenkningen i beste velgående blant store deler av befolkningen. Så er det da bare den enkeltes holdning og handling som til sjuende og sist kan bekjempe rasismen, uansett om den springer ut av kastebevissthet eller troen på at ens egen nasjon eller religion er overlegen.