Det er førjulstid, og i leiligheten i Nittedal har Aleksandra og Arek gjort alt klart til å ta imot sitt første barn.

Paret har aldri vært så lykkelige.

Etter et ukomplisert svangerskap kommer sønnen til verden 1. desember.

Men han rekker knapt å bli to dager gammel.

Paret føler seg sviktet av sykehuset.

De mener at feilvurderinger er
årsaken til at de nå må
besøke sønnen på grava.

«Katastrofedagen»

Publisert
Sist oppdatert

Det er natt til 1. desember 2021. Aleksandra Dabrowska (34) er noen dager over termin, og våkner med rie-liknende smerter i leiligheten på Hagan i Nittedal.

De hadde nettopp flyttet inn, hun og mannen Arek Dabrowski (34), da de fant ut at hun var gravid. Begge er opprinnelig fra Polen, men har bodd her i Norge de siste ti åra.

De var overlykkelige over å endelig skulle bli tre.

Nå synes høygravide Aleksandra at babyen har sparket mindre enn han pleier gjennom natta, men kjenner trygghet i at hun har en avtale om trivselskontroll på Ahus allerede samme morgen klokka 8.

LYKKELIGE: Bare tre uker etter at paret kjøpte leiligheten på Hagan i Nittedal fikk de vite at Aleksandra var gravid. - Vi tenkte «wow, nå har vi alt. Livet er på plass». Mens hele verden var rammet av corona, så var vi veldig lykkelige, sier Aleksandra. Foto: Nina Hansen
LYKKELIGE: Bare tre uker etter at paret kjøpte leiligheten på Hagan i Nittedal fikk de vite at Aleksandra var gravid. - Vi tenkte «wow, nå har vi alt. Livet er på plass». Mens hele verden var rammet av corona, så var vi veldig lykkelige, sier Aleksandra. Foto: Nina Hansen Vis mer

Ennå vet hun ikke at hun seinere skal omtale denne dagen som «katastrofe-dagen».

Saken deres undersøkes for tida av Statsforvalteren i Oslo og Viken. Akershus universitetssykehus, som har blitt forelagt parets kritikk og påstander i denne artikkelen, mener derfor at det ikke er riktig av dem å gå nærmere inn på hendelsesforløpet før saken er ferdig vurdert.

På kontrollen tas det CTG, en undersøkelse som registrerer fosterlyd, fosterbevegelser og rier. Aleksandra får beskjed om å trykke på en knapp hver gang hun kjenner babyen sparke.

Men i løpet av 40 minutter, kjenner hun bare ett spark, sier hun. Aleksandra legger merke til hvordan en kvinne ved siden av henne trykker på sin knapp «hele tida».

- Jeg ble veldig stresset og bekymret. Jeg spurte om hvorfor han ikke sparket mer, og fikk beskjed om at det var fordi jeg hadde vondt og ikke klarte å fokusere på bevegelsene hans, hevder hun.

Ifølge Aleksandra får hun to tabletter som skal «vekke» babyen, men ingenting endrer seg.

Det blir også tatt ultralyd, og hun blir undersøkt av lege som konkluderer med et «foster i trivsel», ifølge Aleksandras journal, som Dagbladet har sett kopi av.

Så blir Aleksandra sendt hjem, med avtale om ny kontroll noen dager seinere.

KONTROLL: Aleksandra var til trivselskontroll på Akerhus universitetssykehus om morgenen 1. desember. Seinere samme dag ble sønnen født ved akutt keisersnitt. Foto: Fredrik Hagen / NTB
KONTROLL: Aleksandra var til trivselskontroll på Akerhus universitetssykehus om morgenen 1. desember. Seinere samme dag ble sønnen født ved akutt keisersnitt. Foto: Fredrik Hagen / NTB Vis mer

Ifølge journalen hennes, får hun råd om smertelindring og beskjed om å ta kontakt dersom riene øker på.

Hjemme igjen fra kontrollen, er Aleksandra både redd og stresset. Riene blir kraftigere og kommer tettere. Hun greier ikke roe seg. Klokka er 11:49 når hun ringer sykehuset og ber om å få komme inn igjen.

Men hun får beskjed om å ta det med ro. De betrygger henne med at alt var fint på undersøkelsene om morgenen, og ber henne ringe tilbake ved behov, forteller hun.

Jordmoren spør aldri om babyens aktivitet, sier paret.

Ifølge samtaleloggen er det dokumentert at Aleksandra har vedvarende rier. For å døyve smertene, tilbringer hun store deler av ettermiddagen i badekaret.

Om hun kjenner spark fra babyen mens hun ligger her, kan hun ikke huske.

Noen timer seinere, klokka 14:30, ringer Aleksandra sykehuset igjen. Samtalen varer i ti minutter. Aleksandra har problemer med å snakke mellom riene, men forsøker å formidle at hun vil komme inn på sykehuset.

- Jeg fortalte at jeg var veldig redd. At hele kroppen min skalv, og det kom slim med blod fra skjeden, forteller hun.

Fortsatt får hun ikke komme inn på sykehuset, men får beskjed om å få i seg mat og drikke, og ringe igjen ved behov.

- Det virker som de glemte at på andre sida av telefonen så er det et menneske som ber om hjelp og som er livredd for barnet sitt.

- Jeg satt her og spiste vafler som Arek hadde laget til meg slik at jeg skulle få i meg noe, mens sønnen min holdt på å dø i magen min, forteller hun, tydelig preget.

FØLER SEG SVIKTET: Aleksandra og Arek føler at norsk helsevesen sviktet dem da de skulle få sitt første barn i desember i fjor. Foto: Nina Hansen
FØLER SEG SVIKTET: Aleksandra og Arek føler at norsk helsevesen sviktet dem da de skulle få sitt første barn i desember i fjor. Foto: Nina Hansen Vis mer

Klokka 16.36 ringer Aleksandra sykehuset for tredje gang. Nå får hun beskjed om å komme inn.

Aleksandra og Arek ankommer Akershus universitetssykehus rundt en time seinere. Etter kort tid blir det oppdaget at alt ikke er som det skal med barnet. Det blir slått alarm.

Når vannet tas, er det mørkebrunt.

- Jeg var veldig skremt og visste ikke hva som skjedde. De fortalte at de måtte ta keisersnitt og at vi bare måtte løpe.

Det blir tatt akutt keisersnitt, og klokka 18:24 er Aleksandra og Arek blitt foreldre. Men den lille gutten, som får navnet Damian, er svært dårlig.

VELSKAPT GUTT: Damian var en stor baby på nesten 4,4 kilo da han kom til verden, og fikk bleiestørrelse nummer to med en gang, forteller foreldrene. Foto: Nina Hansen
VELSKAPT GUTT: Damian var en stor baby på nesten 4,4 kilo da han kom til verden, og fikk bleiestørrelse nummer to med en gang, forteller foreldrene. Foto: Nina Hansen Vis mer

Ifølge journalen har Damian «truende asfyksi» — en alvorlig tilstand hos nyfødte som følge av for lite oksygen. Det besluttes at han straks må overføres til nyfødtintensiv på Ullevål sykehus.

Mens de venter på helikoptertransporten, får Arek møte sønnen sin for første gang.

Arek opplever «fullt kaos» rundt den nyfødte babyen sin. Han ser hvordan ledninger festes til den lille kroppen og til maskiner.

- Det var helt forferdelig, men jeg fikk sjansen til å se ham da han var levende og uten morfin. Jeg sa «hallo, Damian. Hallo, min sønn», og jeg husker at han forsøkte å åpne øynene. Det var en reaksjon på stemmen min, tror jeg.

Arek tar tre bilder, som blir de første Aleksandra får se av sønnen sin.

- Da jeg så bildene, var jeg veldig stolt og lykkelig.

- Men samtidig var jeg redd, fordi han var tilkoblet så mye utstyr.

- Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg den situasjonen så mange ganger før. Jeg skulle jo holde ham i armene mine.

Først natt til 2. desember, får Aleksandra selv muligheten til å møte sønnen sin. Der han ligger, blant ledninger og maskiner, tar han et godt grep rundt fingeren hennes.

- Han visste kanskje at mamma var der. Kanskje. Jeg håper det, sier Aleksandra.

På Ullevål er legene bekymret for at Damian kan ha tatt skade av å ha fått lite oksygen, forteller paret. Sønnen blir sendt til nedkjøling – såkalt hypotermibehandling.

Aleksandra og Arek er redde, men føler seg trygge på at det skal ende godt.

- Vi tenkte at, «ok, han blir kanskje syk, men han skal overleve og vi skal være sammen. Vi klarer oss», forteller Aleksandra.

FØRSTE MØTE: Aleksandra får møte Damian for første gang om natten 2. desember på Ullevål sykehus. Den lille hånda tar et godt grep rundt mammas finger. Foto: Privat
FØRSTE MØTE: Aleksandra får møte Damian for første gang om natten 2. desember på Ullevål sykehus. Den lille hånda tar et godt grep rundt mammas finger. Foto: Privat Vis mer

Så, ved tretida om natta 3. desember, blir Aleksandra og Arek vekket, og bedt om å komme så fort de kan. Damian er døende.

- Barnelegen sa at vi måtte ta farvel med ham, og jeg husker at jeg spurte om hvordan jeg skulle klare det, når jeg ikke hadde fått sagt hei engang, sier Aleksandra.

- Jeg ville bare dø sammen med ham for ikke å kjenne på den smerten. Og den smerten må jeg bære med meg hele livet.

Damian dør i pappas armer klokka 05.27 på Ullevål sykehus.

- Jeg føler at jeg sviktet alle sammen, og at jeg ikke klarte å beskytte ham, sier Aleksandra, som fortsatt sliter med skyldfølelse.

- Jeg vet at jeg kunne gjort mye mer. Jeg kunne snakket mer alvorlig til de på sykehuset, prøvd å komme inn tidligere. Men jeg klarte det ikke.

I flere dager etter sønnens død, er Aleksandra innlagt på sykehuset, i svært dårlig forfatning. Hun gruer seg til å komme hjem til leiligheten, hvor alt står klart for lille Damian. Der det er pyntet til hans første jul.

- Da vi kom hjem hadde jeg bare lyst til å kaste juletreet fra balkongen. Det var så trist og tragisk.

BUNNLØS SORG: Aleksandra Dabrowska og Arek Dabrowski måtte gravlegge sin nyfødte sønn 13. desember i fjor. Aleksandra besøker graven hans daglig. - Jeg liker å sitte der og snakke med ham, forteller hun. Foto: Nina Hansen
BUNNLØS SORG: Aleksandra Dabrowska og Arek Dabrowski måtte gravlegge sin nyfødte sønn 13. desember i fjor. Aleksandra besøker graven hans daglig. - Jeg liker å sitte der og snakke med ham, forteller hun. Foto: Nina Hansen Vis mer

Obduksjonen viste tegn til kronisk svikt i morkaken og skade på navlesnor. Dette har medført redusert tilførsel av oksygenrikt blod til barnet.

Ifølge obduksjonsrapporten har dette ført til at Damian har pustet inn infisert fostervann som igjen ledet til dobbeltsidig lungebetennelse og etter hvert svikt i flere organer. Den underliggende dødsårsaken er morkakesvikt ifølge obduksjonsrapporten.

Aleksandra og Arek ønsker å fortelle sin historie for at andre skal slippe å gå gjennom det samme som dem, forteller de.

- Jeg føler meg totalt sviktet av norsk helsevesen. Det er vondt å svelge at sønnen min døde på grunn av feil gjort på sykehuset, sier Aleksandra.

Ettersom saken ikke er ferdig behandlet av Statsforvalteren, er det ikke konkludert med at Ahus har noe skyld i Damians dødsfall.

Paret mener Aleksandra aldri skulle ha blitt sendt hjem fra trivselskontrollen uten ytterligere undersøkelser, ettersom hun opplevde babyen som inaktiv. De mener også at hun måtte «kjempe for å komme på sykehuset», og at det verken kvalifiserer til forsvarlig eller omsorgsfull helsehjelp.

- Dette må politikerne rydde opp i. Det er faktisk menneskeliv som står på spill. Jeg skal betale for Ahus sine feil resten av livet, og Damian måtte betale den aller høyeste prisen, sier Aleksandra.

VANSKELIG: Aleksandra er fortsatt svært preget av at hun mistet sønnen i desember i fjor, og har ikke klart å komme seg tilbake i jobb. Foto: Nina Hansen
VANSKELIG: Aleksandra er fortsatt svært preget av at hun mistet sønnen i desember i fjor, og har ikke klart å komme seg tilbake i jobb. Foto: Nina Hansen Vis mer

Sykehuset er forelagt kritikken og påstandene som framkommer i denne saken. Av hensyn til at saken undersøkes av Statsforvalteren, vil de foreløpig ikke kommentere hendelsesforløpet.

Men i sin rapport til Statsforvalteren om det som skjedde 1. desember, som Dagbladet har sett, skriver sykehuset imidlertid at det ble foretatt undersøkelser i henhold til prosedyrer og nasjonal veileder på trivselskontrollen.

Mens Aleksandra bare kjente ett spark i løpet av CTG-undersøkelsen, har sykehuset registrert to.

Likevel, etter nøyere gjennomgang, ser sykehuset at det «ideelt sett er anbefalt å kjøre en registrering inntil man fanger opp minst tre spark», og at det kreves «tydelige akselerasjoner før CTG skal betegnes som normal».

Dersom det er tvil om at CTG er normal, «bør man be om en ny registrering før pasienten kan forlate sykehuset», heter det i rapporten.

Da Aleksandra ringte sykehuset for første gang den formiddagen, mener hun sykehuset gjorde feil da de ikke spurte om babyens aktivitet. Ahus skriver i rapporten at de ikke kan dokumentere dette, og at det derfor må «tolkes dit hen at pasienten ikke ble spurt», noe som er «avvik fra prosedyre».

Under neste telefonsamtale blir det imidlertid spurt om fosteraktivitet, og det er dokumentert at Aleksandra har kjent mindre aktivitet.

«Hun får råd som er vanlig å gi ved mindre fosteraktivitet, og hun blir bedt om å forsøke disse rådene og ringe tilbake ved behov», skriver sykehuset i rapporten.

De vurderer at denne telefonsamtalen ble håndtert riktig.

KJÆRT MINNE: Blant bamser og pyntegjenstander på barnerommet, har Aleksandra og Arek rammet inn bildet av Aleksandras første møte med sønnen. Foto: Nina Hansen
KJÆRT MINNE: Blant bamser og pyntegjenstander på barnerommet, har Aleksandra og Arek rammet inn bildet av Aleksandras første møte med sønnen. Foto: Nina Hansen Vis mer

Avdelingsleder Linda Merete Aasen ved Føde og barsel på Kvinneklinikken ved Ahus skriver i en e-post til Dagbladet at de forstår familiens store fortvilelse og sorg over å miste sitt barn.

- Det er det verste som kan skje, og vi har i tiden etterpå fulgt opp familien med samtaler og tilbud om sorgstøtte, sier hun.

- Alvorlige hendelser som denne skal meldes Statens helsetilsyn slik at en nøytral instans kan gjennomgå og vurdere den. Det har vi gjort, og vi legger til rette for Helsetilsynet på best mulig måte.

I tillegg har Kvinneklinikken gjennomført en grundig intern gjennomgang av det som skjedde og de vurderinger som ble gjort, inkludert kontakten med familien i forkant av dødsfallet og ved innleggelse, skriver Aasen.

- Vi har denne saken med oss i vårt kontinuerlige forbedringsarbeid. Før Statens helsetilsyn har vurdert saken er det likevel ikke riktig av oss å gå nærmere inn på hendelsesforløpet nå.

Seksjonssjef i helseavdelingen hos Statsforvalteren i Oslo og Viken, Sara Cecilie Wilhelmsen Solheim, opplyser til Dagbladet at de vil hente inn ytterligere opplysninger fra sykehuset.

- Det vil derfor være en stund til vi får avsluttet saken, sannsynligvis noen måneder.

Fortsatt er Aleksandra svært preget av sønnens død. Hun har ikke klart å komme seg tilbake i jobb. Hver dag besøker hun sønnens grav.

Damian skulle ha vært ni måneder nå. Aleksandra sier hun tenker mye på hvordan det ville vært om han var i live.

- Hvordan hadde han sett ut, hadde han liknet på meg, eller på Arek. Hvor mange tenner han hadde hatt nå, og hvor vi hadde reist på ferie sammen denne sommeren. Mange sånne ting.

De har latt barnerommet stå slik det var gjort klart for Damian.

- For meg betyr det alt. Det er mange som har sagt at vi burde rydde og innrede rommet på nytt, men jeg klarer det ikke.

- Det er mye kjærlighet her. Kanskje
noen kan bruke det en gang.
Hvis vi tør.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer