Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kathrine (19) tok sitt eget liv på akuttpsykiatrisk sykehus

I går skulle Kathrine Skrindo fylt 20 år. I stedet la moren Torill ned blomster på graven hennes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STRØMMEN (Dagbladet): «Sender dere meg ut herfra, går det galt. Det vet jeg.» Det var advarselen Kathrine ga legene ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo 2. desember i fjor. Samme kveld tok hun en plastpose over hodet og strammet til med et belte rundt halsen. Nå skal dødsfallet granskes av Helsetilsynet. Sykehuset er politianmeldt for grov uforstand i tjenesten.

-  Det finnes ingen unnskyldning for det som har skjedd. Ingenting kan gi meg Kathrine tilbake. Mitt eneste håp er at offentliggjøring av denne historien kan forhindre at det skjer med andre, sier Torill Skrindo.

I går besøkte hun datterens gravsted ved Lørenskog kirke sammen med moren sin, Else Skrindo. Det som skulle vært Kathrines 20-årsdag, ble markert med stille gråt, et tent gravlys og et hjerte med røde silkeroser.

14. desember 2004:  Tåka ligger tykk og grå over Stalsberghagen gravlund denne tirsdagen. Ikke en eneste stol står tom inne i kapellet. Ei lang rekke med blomsterbuketter strekker seg nedover midtgangen. Foran kisten står et svart-hvitt fotografi av ei ung jente med bleket hår og mørkt sminkede øyne.

«Vi er samlet her i dag for å ta et siste farvel med Kathrine. Det er så vanskelig, så mange hvorfor. Kathrine valgte selv å forlate livet. Hun tok sitt eget liv i fortvilelse,» begynner presten.

Halvannen uke før:  Torsdag klokka 21.30 blir Kathrine Skrindo funnet livløs på badegulvet på Psykiatrisk akuttavdeling ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Over hodet har hun en plastpose, rundt halsen et belte. Elektrosjokk får hjertet i gang igjen, men ungjenta kommer aldri mer til bevissthet.

-  Da hun lå i respirator på intensivavdelingen, tenkte jeg at jeg kunne hatt henne liggende der som en Tornerose bestandig. Men hjernen hennes var ødelagt, sier Torill.

Etter tre dager i koma blir 19-åringen erklært hjernedød og overflyttet til Rikshospitalet for donoroperasjon. Torill mistet sin eneste datter. To gutter mistet storesøsteren sin.

 FØDSELSDAGEN: Kathrine Skrindo skulle feiret 20-årsdagen sin i går. Moren Torill Skrindo tente i stedet lys og la ned blomster på graven hennes ved Lørenskog kirke. Foto: Aleksander Nordahl
FØDSELSDAGEN: Kathrine Skrindo skulle feiret 20-årsdagen sin i går. Moren Torill Skrindo tente i stedet lys og la ned blomster på graven hennes ved Lørenskog kirke. Foto: Aleksander Nordahl Vis mer

-  Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes da de koblet fra respiratoren. Det gjør så grusomt vondt at hun er borte. At det aldri skulle skjedd, gjør sorgen ekstra tung å bære, sier Torill.

«Kathrine hadde mange rundt seg, men kunne likevel kjenne seg ensom. Hun hadde mistet mange. Hun kjente seg sviktet. På den ene siden var det smil, latter og glede. På den andre siden var livet tungt å bære,» sa presten i begravelsen.

Opptatt av andre:  -  Det var lett å merke når Kathrine hadde en dårlig periode. Hun trente mye for å få ut frustrasjonen, raste ned i vekt og holdt seg mye for seg selv. De siste månedene ble alt verre og verre. Men Kathrine ville helst ikke prate så mye om seg selv. Hun var alltid mest opptatt av hvordan vi andre hadde det, sier bestevenninnen Christin Andersson (21). Hun sitter med armen rundt Kathrines mamma på et besøksrom på psykiatrisk post ved Akershus universitetssykehus. Her har Torill kommet og gått på grunn av alvorlige depresjoner siden oktober. Morens situasjon preget også Kathrine.

-  Jeg vet at Kathrine opplevde mye tøft i oppveksten. Da jeg ble syk, ble det enda tydeligere at også hun trengte profesjonell hjelp, sier Torill.

Levde i frykt:  Ballongen sprakk søndag 21. november i fjor. Kathrine fortalte moren og mormoren sin at hun ble utsatt for grov vold og seksuelle overgrep i barndommen. Vedkommende plaget henne fortsatt med direkte kontakt, telefoner og tekstmeldinger. Kathrine levde i frykt.

-  Hun brøt helt sammen. Gråt og gråt. Jeg fikk henne med meg på legevakta i Lillestrøm, hvor jeg ba om øyeblikkelig hjelp. Men de dopet henne bare ned, og ba oss søke hjelp på Psykiatrisk poliklinikk dagen etter, forteller mormoren, Else Skrindo.

Kathrines behov for hjelp karakteriseres som «øyeblikkelig» og «haster» i henvisningen fra legen. I innkomstnotatet fra psykiatrisk akuttavdeling på Lovisenberg Diakonale Sykehus er «emosjonell krise» og «viss suicidalfare» oppgitt som innleggelsesgrunn.

-  Jeg følte meg trygg da Kathrine kom på sykehuset. Endelig skulle hun få hjelp til å lette på byrdene sine, sier mormoren.

Anmeldte overgriperen:  Men legejournalene og sykepleierrapportene som Dagbladet har fått tilgang til, viser at 19-åringens tilstand gradvis ble verre i løpet av sykehusoppholdet. Tre dager etter innleggelsen anmeldte hun overgriperen sin, og to politibetjenter kom for å avhøre henne.

 «Pasienten har vært gjennom et tøft politiavhør i dag. OBS på etterreaksjoner,» heter det i sykepleierrapporten.

 I dagene etterpå slet Kathrine med sterk angst. Hun spiste ikke, sov lite og ville ha minst mulig besøk.

 «Pasienten er redd for at hun skal bli utskrevet for fort herfra, og sier at hun ønsker videre institusjonsopphold. Sier videre at hun er redd for hva som vil skje, når X får vite om anmeldelsen av ham. Hun er oppriktig redd for at han kan drepe henne eller moren,» skriver sykepleieren.

Kuttet seg opp:  Tre ganger i løpet av de 10 dagene Kathrine var innlagt, kuttet hun opp håndleddene. Joachim Fredstad (27) reagerte med vantro da han kom på besøk.

-  Kathrine var bandasjert på begge håndleddene. Likevel kunne jeg valse inn på rommet med toalettmappa hennes, som var full av kuttmateriell. Jeg fjernet selv neglesaks, pinsett, nåler og annet hun kunne skade seg med, sier Fredstad, som bodde i kollektiv sammen med Kathrine de siste to åra.

Moren uttrykte gang på gang bekymring for datterens selvskading, og måten den ble håndtert på av de ansatte ved avdelingen.

-  Hun ble akutt innlagt. Likevel var det både plastposer, strikketøy, kjøkkenglass, CD-plater og et langt skjerf på rommet hennes. Jeg måtte selv be personalet plukke opp et knust speil, som hun hadde gjemt i toalettskåla, sier Torill.

«Ressurssterk ung kvinne»:  Trass i selvskadingen og advarslene fra Kathrines nærmeste, vurderte ikke psykologen jenta som aktiv suicidal.

 «Pasienten framstår som en på mange måter svært ressurssterk ung kvinne, som på tross av ekstreme belastninger har klart å få til mye i forhold til skolegang og jobb,» skriver hun.

 I dagene før Kathrine tok livet sitt, var det åpenbart at hun ikke fikk tilsyn som suicidal:

 «Hun føler at hun på et vis har sterkere angst nå som så mange vet at hun har vært utsatt for overgrep. (...) Oppfordrer henne til å ta kontakt med personale dersom hun kjenner fortvilelsen så sterk at hun får impulser om å skade seg. (...) Hun lover å gjøre det, men er ikke helt sikker på om hun klarer det.»

 Ordene er rystende lesning for moren.

-  Etter politiavhøret burde de skjønt alvoret i situasjonen. Jeg ønsket å bidra, sa at jeg hadde mye å komme med i forhold til overgrepene. Men selv om Kathrine også ønsket åpen dialog mellom sykehuset og pårørende, fikk jeg ikke en eneste telefon fra dem. Mine bekymringer ble fullstendig neglisjert, sier Torill.

Fikk beskjed om å slappe av:  Seinest to- tre timer før datteren ble funnet livløs, ringte moren til sykehuset og sa at hun var redd Kathrine skulle ta livet sitt.

-  Da fikk jeg beskjed om å slappe av, at Kathrine ville klare seg. Hun hadde jo så fin jobb i skolefritidsordningen og greier. Det var jo nettopp fordi Kathrine alltid framsto som flink jente og holdt ting inni seg, at vi var så bekymret for henne, sier Torill fortvilet.

«På fredag besøkte jeg deg i kapellet, og jeg fikk sett deg en siste gang i kisten din. Med en gang jeg så deg, ble jeg så lettet. Du så så utrolig fredfull ut, og så pen som du alltid er. Etter hvert der inne, så fikk jeg en sterk følelse av smilet og latteren din. Det var akkurat som om du ville fortelle meg at du har det bra,» sa Christin i begravelsen.

«Pågang av nye pasienter»: -  Jeg hørte henne helt nede i gangen da jeg kom den ettermiddagen. Hun satt og vagget fram og tilbake på senga, hylgråt og var helt hysterisk. Det rant blod fra kutt på hvert håndledd, forteller Christin.

 «Pasienten ble drøftet på teammøte og inntaksmøte i går, og på grunn av overbelegg i posten og pågang av nye pasienter ble det presisert behov for å fastsette dato for utskrivelse og overgang til dagpasientstatus. Dato for utskrivelse ble satt til 9. desember. U.T. gikk inn til pasienten på rommet cirka klokka 14 for å forberede henne på dette. Pasienten reagerte på disse tidsperspektivene med stor fortvilelse, ga uttrykk for at hun trenger mye mer tid som døgnpasient, nå som hun endelig har bedt om hjelp. (...) Kort tid etter samtalen knuste pasienten et kjøkkenglass og skar seg i håndleddet inne på badet. Dette ble rapportert i møte 14.30, og overlege H.T. og U.T. gikk derfor inn til pasienten etter rapporten. Da vi kom inn på rommet hadde hun besøk av en venninne som satt på sengekanten, venninnen var til stede under hele samtalen,» heter det i journalen.

Christin ble sjokkert vitne til overlegen og psykologens behandlingsstrategi overfor venninnen.

-  De sto på hver sin side av rommet og truet med å gå ut dersom hun ikke sluttet å gråte. De sa at de ikke orket å prate med henne, når hun var hysterisk. Ingen forsøkte å trøste eller roe henne ned, sier Christin. Hun er ikke i tvil om at utskrivelsesdiskusjonen forverret Kathrines helsetilstand.

- Er jeg ikke syk nok? -  «Jeg trenger å vite at det er noen her for meg 24 timer i døgnet. Sender dere meg ut herfra, går det galt. Det vet jeg,» sa Kathrine. Hun spurte også hva slags prioriteringer de hadde på avdelingen, da en annen pasient hadde vært innlagt i fem uker. Hun spurte rett ut: Er jeg ikke syk nok for dere? sier Christin.

Venninnen mener personalet ikke tok Kathrines selvskading på alvor.

-  De sa at de ikke hadde tid og ressurser til å passe på henne hele tida, og at hun måtte slutte å skade seg. Kathrine ropte tilbake at hun skar seg opp for å dø, at hun hadde prøvd å ta livet sitt flere ganger den siste uka, men at hun hadde blitt stoppet hver gang, sier Christin.

Til slutt lovet legen henne at hun skulle få være ei uke ekstra dersom hun ikke kuttet seg opp igjen.

-  Kathrine understreket at hun ville bli frisk, men at hun trengte mer tid. Da sa legen at ei uke er lang tid i psykiatrien, sier Christin.

Klokka 21.30 samme kveld ble Kathrine funnet livløs på badegulvet.

Rommet i kollektivet:  De svarte gardinene er trukket for vinduene. Rommet lukter innestengt etter å ha stått avlåst i flere uker. Torill er på rommet Kathrine leide i kollektivet på St. Hanshaugen for første gang etter datterens bortgang.

«Tusen veier til lykke» av David Baird ligger øverst i bunken av bøker på reolen.

To tomme glass, en neglelakk og en lighter står på bordet. Reine håndklær, ei treningsbukse og ei Levis T-skjorte ligger i en haug i stolen, klar til å bli brettet sammen. De blomstrete joggeskoene hennes står fortsatt halvveis under stuebordet.

-  Da telefonen ringte og jeg så at det var fra Lovisenberg, visste jeg at det var alvor. Magefølelsen min hadde vært så dårlig for det stedet hele uka, sier Torill.

Hun setter seg på senga med det leopardmønstrete sengeteppet, tenner seg en røyk og gråter.

-  Jeg tror fortsatt ikke at Kathrine oppriktig ønsket å dø. Hun hadde aldri vært suicidal eller skadet seg selv tidligere. Hun ropte desperat om hjelp etter å ha stått fram med de alvorlige overgrepene. Dessverre ble hun ikke hørt, sier 39-åringen.

Urnen til Kathrine ble satt ned dagen før lille julaften, men det står fortsatt bare et hvitt kors på graven hennes. Torill håper hjertet med de røde silkerosene vil tåle å henge på korset fram til gravsteinen skal settes ned til våren.

-  Det var ikke en slik bursdagsgave vi hadde tenkt oss, sier Torill stille og tenner gravlykta. Om ei uke fyller hun 40 år selv. Planen var at hun og Kathrine skulle feire runddagene sine sammen - i London.

BEGRAVELSEN : Et fullsatt Stalsberghagen kapell tok farvel med Kathrine 14. desember i fjor.
TOMHET: Mamma Torills første besøk på rommet Kathrine leide i kollektivet på St. Hanshaugen i Oslo ble tungt. - Det vil ta lang tid før det virkelig går opp for meg at hun er borte.