Katt, mus

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Kjell Magne Bondevik er den smidigste statsminister Norge har hatt i nyere tid. Dette er langt på vei en dyd av nødvendighet. Regjeringens parlamentariske grunnlag er syltynt, og drømmen om politisk pendling mellom høyrepartiene og Thorbjørn Jagland er slått i stykker. Derfor er Bondevik tidvis imøtekommende inntil det selvutslettende. Stadig oftere framtrer regjeringen som et forretningsministerium pyntet med politisk retorikk.
  • En mindretallsregjering må være nøktern i sitt reformprogram. Den må lete opp støtte i andre partier. Kjell Magne Bondevik har utviklet dette til en forholdsvis sikker linedans. Resultatet er at regjeringen havner i den grå pragmatisme, uten tanke på de langsiktige virkningene av alliansebyggingen. Bondeviks avhengighet av Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen er det fremste eksemplet på det.
  • Det er bekymringsfullt at statsministeren bagatelliserer denne Hagen-effekten, slik han bl.a. gjorde det i et intervju med NRKRadio i går. Bondevik ga uttrykk for at det har liten betydning hvem regjeringen samarbeider med, viktigere er hva partiene samarbeider om. Slik nærmer han seg standpunktet til den kinesiske partilederen Deng Xiaoping: Det spiller ingen rolle om en katt er svart eller hvit, bare den fanger mus. Her hjemme bør vi undre oss mer over hvem som er katt og hvem som er mus.
  • Det finnes en rekke grunner til at Norge nå har det største ytterliggående høyrepartiet i Europa. I et samfunn i rask kulturell, økonomisk og teknologisk forandring, skapes det usikkerhet og en følelse av oppbrudd som de tradisjonelle partiene har vært dårlige til å fange opp. Det enestående i Norge er likevel at et parti som Frp er gitt betydelig og direkte innflytelse på regjeringens politikk. Statsministeren vet at dette i særlig grad er regjeringens ansvar. Derfor bør han ikke avfeie betydningen av sine allianser med et skuldertrekk. Til nå har regjeringens viktigste politiske resultat vært å gi næring til Carl I. Hagens framgang.