Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Keiserens gamle klær

Franskmennene er lidenskapelige feirere av alle tenkelige jubileer. Sist torsdag var det med stor pomp og prakt, på dagen 200 år etter at Napoleon ble kronet til keiser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): -  Napoleons største suksess er uten tvil at han stadig omtales, to århundre seinere, sier Charles Napoleon, fjern etterkommer etter keiserens yngste bror. Det er Napoleon det stadig skrives flest bøker om, 80 000 til nå. Mer enn ei bok om dagen siden hans død.

FOR EN NORDMANN

er det vanskelig å forstå denne udødelige glorien for en mann som i våre historiebøker presenteres som en imperialist og tyrann. Men for franskmennene er Napoleon den meste kjente franskmannen i verden. Aldri, verken før eller siden, har Frankrike vært mektigere enn under denne hissige korsikaneren som la Europa for sine føtter. I tillegg, og det er mindre kjent i utlandet, opprettet han institusjoner som fremdeles lever i beste velgående i det franske demokratiet. Som sivilretten, administrative strukturer, osv.

-  Napoleon har etterlatt flere spor i franskmennenes dagligliv enn militært, sier Charles Napoleon. Han er ikke den eneste slektningen som er hentet fram for anledningen. Avisa Le Figaro har intervjuet den egentlige arvingen og den eneste som har lov til å kalle seg Hennes keiserlige høyhet, prinsesse Alix av Napoleon. Enken etter oldebarnet av keiserens bror Jertme, konge av Westfalen.

En meget beskjeden dame, som det meste av året lever tilbaketrukket. Men hver 5. mai, årsdagen for keiserens død, blir prinsessen mottatt med all honnør ved høymessen i Invalidedomen, der Napoleons levninger hviler i en keiserlig sarkofag.

200-årsjubileet var

en stor begivenhet. Det var seremoni på seremoni, TV-programmer, utstillinger og messer. En seriøs avis som Le Monde, som neppe deler Napoleons ideer, hadde et eget bilag på åtte sider. Og påpekte blant annet hvordan keiseren, som ikke bare ville bli oppfattet som en arakaisk og krigersk militær, gjorde hva han kunne for å virke som en opplyst monark. Han var Frankrikes legendariske kulturminstere André Malraux' og Jack Langs forgjenger, ved å fremme en «spesiell» fransk kulturpolitikk. Han ønsket at franske kunstnere skulle overgå romerske og greske, og gjorde blant annet Paris til et nytt Roma og en kulturhovedstad.

Nordmenn og andre utlendinger kjenner best Napoleon med sin hær på vei over Alpene. Det var ganske riktig slik han begynte. Man har kanskje tendens til å glemme at før han ble keiser, var han revolusjonær, en helt, som ga den skjøre, nye revolusjonen solide internasjonale bein å stå på. Det har ikke franskmennene glemt. At han til slutt led av akutt militær og imperialistisk paranoia, og endte forvist, endrer ikke den myten.

Den argentinske

forfatteren Alberto Manguel fikk høre som barn at for å være fransk måtte man kjenne og dyrke Alexandre Dumas, dikteren Verlaine og Napoleon, «en caudillo i Voltaires ånd». Ingen dårlig definisjon av en mildt sagt mangfoldig personlighet.

Napoleon døde ensom, i eksil, som Arafat. Om begge går det stadig rykter om forgiftning. Men der slutter også sammenlik-ningen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media