Keiserens nye fjær

I Norge har forenklet markedstenkning og byråkrati gitt grobunn for en slumsekultur som dekkes over med fine ord, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLE SOM HAR LEVD en stund ser utviklingen: Den svekkede kvaliteten på arbeid, varer og tjenester, faglighetens trangere kår og truslene mot stoltheten over å gjøre en god jobb. Ikke på alle områder, og sjelden når du er forberedt på å betale ekstra. Ellers er fenomenet lett å observere.

Skolebyggene som forfaller til helsefarlig nivå. Tog som bruker lengre tid på ruta enn de gjorde på 1950-tallet. Sammenbruddet eller forsinkelsene i det kollektive transportsystemet rundt Oslo. Fem centimeter med snø får alle typer trafikk til å stivne, i en by som søkte om å få arrangere Vinter-OL!

FOR IKKE Å SNAKKE om den svekkede kvaliteten – og slurvet – i deler av bygningsbransjen. Fra raset i Hanekleivtunnelen til de utallige historiene om bolighus som er skjeve, som lekker eller mangler skikkelig fundament. Det står ikke bedre til i matvaresektoren. Tilgangen på ferskt kjøtt styres i betydelig grad av statens terminer for telling av husdyr. Da må tallet være på topp på grunn av tilskuddene. Når kjøttet når butikken selges gammel ku som oksekjøtt. Mattilsynet avslører på løpende bånd uhygienisk produksjon av kjøtt- og fiskeprodukter, tonnevis av mat må tilbakekalles fra forretningene og restauranter og gatekjøkken blir oftere stengt. På mange arbeidsplasser er rengjøringen dårligere enn før. Og for å tilfredsstille kravene om selvkritisk refleksjon: mange hevder kvaliteten i mediene faller under presset fra svekket inntjening.

HVOR BLE DET AV vaktmestrene, slakterne, kjøpmannen med varekunnskap eller snekkerne som kunne slå inn en spiker for hånd? For ikke å snakke om ingeniørene og metallarbeiderne som konstruerte og bygget kraftverksturbiner som går perfekt etter seksti år i drift med svimlende bevegelse og trykk? Selvfølgelig finnes mange yrker og miljøer som holder på kvalitet, service og langsiktighet, men hovedinntrykket er at slike dyder er på retur. Private og offentlige ledere synes de koster for mye. Motstand meies ned, ofte med hjelp av konsulenthæren som er væpnet til tennene med regneark og manualer som visstnok beskriver virkeligheten. I tiår etter tiår har ledere pyntet seg med lånte fjær fra konsulentindustrien og markedsteoretikerne. Nå brenner det bak dem.

UTOVER SLIKE reflekser finnes ikke noe enkelt svar på hva som er årsaken til et endret mønster i produksjonen av varer og tjenester. Kanskje ikke noe fullgodt svar overhode. Økonomene og samfunnsvitenskapen strever ofte med å forsøke å gi oss slike totalsvar. Problemet er at deres evige jakt på lovmessighet eller mønster i menneskenes handlinger og tanker, utfordres av de samme menneskenes uforutsigbarhet. Alt kan ikke reduseres til struktur. Likevel vet vi en god del om hva som påvirker kvalitet, strategisk evne og bærbarhet.

LETER VI ETTER generelle drivkrefter, er hovedgrunnen til forfallet økonomisk teori og atferd som reduserer menneskets plass i produksjonen. En slik kritikk innebærer ingen forherligelse av fortida. Det er ingen ulykke at det blir færre typografer, skrankepersonell i bankene, postbud, smeder eller bøkkere. Ny teknologi og nye produkter vil alltid redusere eller avskaffe noen yrker og skape nye. Problemet oppstår når nedbemanning, konkurranseutsetting og automatisering passerer en grense der langsiktighet, utvikling, vedlikehold og faglighet ikke lenger er mulig å opprettholde. Når holdbarhet og soliditet frikoples ressursbruk eller gjenbruk. Det handler altså ikke om behovet for kostnadskontroll, konkurransekraft eller en brukbar bunnlinje, men om et punkt hvor produktet eller tjenesten svekkes fordi betingelsene for kvalitet ikke lenger er bærekraftige. Problemene i helsevesenet er bare ett eksempel på at dette i høy grad også gjelder offentlig sektor. Skøytehelten Hjallis skjønte det mange toppledere lukker øynene for: Ingen kan gå på null.

ARBEIDSLIVETS parter vil strides om hvor skjæringspunktet for bærbar kvalitet befinner seg. Globaliseringen forsterker den konflikten fordi både produksjon og en rekke tjenester lar seg flytte. Innenfor offentlig sektor pågår en løpende kamp mellom forvaltning og forretning, mellom juridisk og politisk ansvar og økonomisk ansvarlighet. Vi ser gryende tendenser til at individet skal tjene staten, ikke forvente rettsstatens beskyttelse mot overgrep fra offentlig myndighet.

VÅRT BESTE HÅP er at tyngden av klimakrisen, ressursknapphet på viktige områder og finanskrisen skal skape en ny bevissthet og en ny ansvarlighet. Det vil være godt for balansen mellom ressursbruk og effektivitet. En slik forandring kan også gi ordentligheten bedre kår.