Keiserens nye ord

En norsk ambassade er satt i brann. Hatet flammer. Kanskje kan vi nå lære det virkelige forholdet mellom ord og handling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN KOMPAKTE majoritet i politikk og medier har talt og konklusjonen kan oppsummeres slik: det er viktig at det er lov å trykke ord eller bilder som oppleves som krenkende, men det er enda viktigere at ingen gjør det. Etter dette vet vi at religionskritikk er tillatt, men den må ikke ha en støtende form. Fremfor alt må den ikke utfordre sider ved troen som har status - eller oppfattes - som hellige. Samtidig er det høyst uklart hva som skal til for å få alarmen til å gå slik at ubehagelige ytringer kan vises bort fra den offentlige samtalen. Holder det at en person føler seg krenket eller såret? Eller kreves det hundre eller kanskje tusen? Skal vi heller være praktiske og overlate vakten ved smertegrensen til trossamfunnenes ledere? Det er fristende å riste på hodet og minne om hva dikteren Bertolt Brecht skrev om maktens verdensbilde: «Så mange historier. Så mange spørsmål». Og kanskje legge til: Så få svar.

DET SOM SKJER nå er et gigantisk paradoks. Mens vestlige myndigheter ber om unnskyldning for ytringsfrihetens konsekvenser, går tusener i gatene i protest og med fyrstikker i lomma. Der tas i hvert fall ytringene på alvor. Det hjalp ikke at utenriksminister Jonas Gahr Støre var høyt og lavt som en fuglehund for å be om unnskyldning på våre vegne. Dialogen har dårlige vilkår når sensuren - enten den er frivillig eller pålagt - hindrer at synspunkter når fram til dem som føler seg krenket. Mens vi demper eller gjerder inn kontroversielle synspunkter, er de like fullt i stand til å tenne hatet. Det bør i hvert fall mane til ettertanke hos alle dem som mener ytringsfriheten bare er kakepynt.

I JORDAN har en redaktør fått sparken og blitt kastet i fengsel fordi han trykte de omstridte karikaturene av profeten. Her hjemme maner pressefolk til regulert ansvarlighet. Både lederen i Norsk Journalistlag og redaktørforeningens generalsekretær mener det var uklokt å trykke tegningene. NJ-leder Ann-Magritt Austenå sier at ytringsfriheten bare kan benyttes når man kjenner dens konsekvens. Sjefredaktør Einar Haalien i Bergens Tidende vil ikke beklage at hans avis for ei tid tilbake trykket en tegning av profeten, men forsikrer at det aldri vil skje igjen. Lørdag sensurerte Dagens Næringsliv en karikaturtegning med følgende forklaring: «Tegningen er redigert av Dagens Næringsliv. Muhammeds ansikt er fjernet». Det hører med til historien at teksten i tegneserien lød: «This is freedom of expression».

ALT DETTE er sagt og gjort i beste mening. Den meningen skal man ikke håne, den representerer jo et ønske om fellesskap og forsoning. Spørsmålet er likevel om det er noen rimelig sammenheng mellom det gode motiv og de resultater vi ser. I et slikt perspektiv er virkeligheten dyster. Etter at offentlig myndighet og privat mediemakt har lagt seg ned med smørsiden opp, er reaksjonen fremdeles målrettet raseri. Keiserens nye ord mangler kraft.

KANSKJE ER det ikke ytringene som er den egentlige årsaken til raseriet i muslimske land, men mangelen på handling. I tiår har den vestlige verden øst sin forakt over denne del av verden, ikke minst gjennom håndteringen av konfliktene i Midtøsten. Vesten har ingen troverdighet så lenge vi bidrar til at det palestinske folket er innesperret og ydmykes hver dag. Den som har passert en israelsk grensepost eller snakket med menneskene som lever ved den såkalte sikkerhetsmuren, vet det handler om fornedring og tyveri av land og vann. Knapt noe annet sted er det lettere å se at handling ville overgå ordet i virkning og konsekvens.

LIKEVEL vegrer vi oss for å se at dette er en av hovedsidene ved konflikten. Noen tror vi kan slippe unna med litt avlatshandel med egne friheter. For det er jo slik mange ser på folkestyre og ytringsfrihet, dvs. som en vestlig verdi, ikke som rettigheter som gjelder alle mennesker. Skal vi unngå den varslede kollisjonen mellom sivilisasjonene, er dette et godt sted å begynne. Det finnes ikke menneskerettigheter av første og annen klasse.

NÅR BÅLENE er blitt til glør vil tida komme for målrettet refleksjon og aksjon. Da vil vi kanskje se at ordene bare har kraft når de følges av handling.