Keiserens nye råd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kringkastingsrådet heter det råd Stortinget har satt ned for å vokte, eller gi råd til, NRK. Rådet oppsto for å hindre stadig debatt om programinnhold fra Stortingets talerstol i ei tid da Kristelig Folkepartis representanter kunne se glimt av nakne bryster ved høylys dag. Vi kan knapt forestille seg hva de samme representanter ville følt, dersom de hadde blitt utsatt for dagens mediemangfold.

Og Kringkastingsrådet har fungert. Riktignok ikke som NRKs voktere. Rådets sanksjonsmuligheter spenner bare fra milde til litt strenge irettesettelser. Uskikkelige barn som P3 trenger ikke engang egentlig å love at de aldri skal gjøre det igjen. Det rådet faktisk har fungert som er som NRKS vern mot innblandingslystne politikere, enten de sliter med nakenfobi eller pressetiske anfektelser. Detaljdebattene om NRK forsvant fra Stortingets talerstol. Det økte NRKs uavhengighet, men reduserte debatten om NRKs virke, for ikke å snakke om underholdningsverdien av stortingsdebatter.

Men hva er Kringkastingsrådet i dag? Dels en sympatisk leserbrevspalte der alle engasjerte kan skrive innlegg om det de reagerer på og få dem debattert. De formelle tersklene for å bli snakket om er lavere enn i Pressens Faglige Utvalg, men så er også konsekvensene mindre. Ingen teller fellende dommer i Kringkastingsrådet. Et råd er jo rådgivende, ikke dømmende.

Like mye kan rådets arbeid tidvis minne om et voksenopplæringskurs i mediepraksis. Mens rådsmedlemmene gir NRK sine råd, lærer NRKs ledelse rådets medlemmer opp i medier grunnfag. De forklares og oppdras i hvordan NRK tenker. De flinkeste elevene i klassen stiller flinke spørsmål som viser hvor mye de har lært. Rådets medlemmer sosialiseres inn i NRKs tankesett. Kringkastingsrådet legitimerer NRK. De blir NRKs nyttige arm inn i politikken, langt oftere enn NRK tar rådets regi.

Unntak finnes, skarpere ytringer kan høres, mellom pussige personlig kampsaker og bred alminnelig velvilje. Men bølgene slår inn på stranda, brenningene knuses mot sand og NRK fortsetter som før. Den etiske interndebatten i NRK er langt sterkere enn noen rådsdebatt noen gang kan bli.

Hvis man befinner seg på møter der deltakerne stadig tar seg god tid til å rose hverandres viktige og gode innlegg kan man være trygg på at det som foregår ikke er så viktig. For da trengs rosen for å insistere på at her sies sannelig viktige ting. Det skal kamuflere smaken av supperåd. Og alle rekker likevel å ta tidlig lunsj.

På møtet sist torsdag fungerte rådet som en finere fokusgruppe der NRK la fram sine planer for dekningen av årets stortingsvalg. Rådet var selvsagt positive. For hva er alternativet? Hadde de sablet planene ned, hadde jo alle havnet i en pinlig situasjon: Da måtte jo nesten noen gjort noe. Og det er jo ikke meningen. Redaktøransvaret tilhører jo NRK.

Ingen i rådet brydde seg med å spørre hvordan NRK skulle takle dekningen av småpartier etter at Giske nå vil lovendre NRK-plakaten for fortsatt å kunne forby reklame i kommersielle kanaler. Men skulle Pensjonistpartiet klage på dekningen etter valget i høst, vil rådet selvsagt ta klagen opp. Og nikke vennlig til NRKs redegjørelse om sunne journalistiske prioriteringer. Her er alt klokt og fornuftig sammensatt, NRK har et råd som forstår dem.

Selvsagt bør ikke politikere styre pressen. Men da bør de heller ikke holde seg med råd for å kamuflere at de ikke gjør det.