Kennedy-effekten

Når hvem som helst kan bli president i USA, kan vel Olaf Thommessen bli leder av Venstre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

At han er

for EU, er uvesentlig i denne sammenheng, sa lederen i Møre og Romsdal Venstre, Ove Paulsen, da valgkomiteen fortsatt hadde håp om å bytte ut Lars Sponheim med Olaf Thommessen. Uvesentlig at han er uenig med partiet i et av de mest sentrale politiske spørsmålene?

Når det verken spiller en rolle hva en politiker står for, eller om han overhodet kan politikk, hva er da vesentlig? Fargen på slipset?

Det er fristende

å finne svaret i bilder av Thommessen. Han er visstnok såret over at han innad i partiet har fått kallenavnet Schwarzenegger etter superstjernen som ble guvernør i California uten noen politisk erfaring, men med Hollywood i ryggen og en Kennedy på armen. I går sa han til Dagbladet at «jeg er drita lei av at folk sier at jeg er rik og vellykket».

Det er selvfølgelig slitsomt hele tida å bli beskyldt for noe så grusomt. Men det er unektelig en viss Kennedy-glamour over den fotogene og veltalende vestkantfyren med supermodellkone og pene barn, og Thommessen trenger ikke å ha sittet 20 år i kommunalkomiteen for å vite at det ikke er en ubetinget fordel i norsk politikk. I et land hvor Kurt er idol, er en feilfri tanngard suspekt.

Spør Jens Stoltenberg hvor mange stemmer han skaffet Ap som pyntelig gjenganger hos Skavlan. Det var først da han begynte å snakke dystert om handlingsregelen, at partiet steg i meningsmålingene igjen.

Likevel er ikke

innpakningen ubetydelig for en politiker. Valgerd Svarstad Haugland ga KrF et oppsving ved å framstå som en moderne, yrkesaktiv kvinne. Dermed signaliserte hun at partiet favnet bredere enn det man tradisjonelt forbandt med KrF. Et lite glass rødvin var nok til å løse opp velgernes hemninger.

På samme måte håper mange i Venstre at Thommessen kan vekke begeistring ved sitt blotte nærvær, og samtidig personifisere ei målgruppe for partiet. En ung, ambisiøs næringsdrivende med et sosialt engasjement kan bli Venstres 32 år gamle, utdannede kvinne, slik en radiokanal har definert sin førstelytter.

Kombinasjonen

markedsliberal og sosialliberal er blitt så politisk korrekt at snart alle partier kan tilby sin variant. Typisk nok viser målinger at Venstre er et yndet nummer to-parti for velgere langs hele den politiske skala. Da kreves det smart markedsføring for å overbevise velgerne om at minipartiet Venstre er originalen.

Det hadde

selvsagt vært originalt nok å la politikken fortelle velgerne hva de skulle stemme på, men etter 30 år under sperregrensen er partiet naturlig nok utålmodig og frustrert. I Thommessen har Venstre plutselig en mann som går rett gjennom TV-skjermen, og det er ingen dum egenskap i en tabloid tidsalder. Det må ha vært en nær-livet-opplevelse for Venstre-folk å se Thommessen i høstens valgkampsendinger valse opp med erfarne rikspolitikere i debatten om innvandring. Bare som sønn av sin mor, NOAS-stifter Annette Thommessen, har han medfødt troverdighet i spørsmålet, og hans personlige engasjement var åpenbart dyptfølt, men pinlig for hans egen justisminister. Han ville ikke overlevd en spontanspørretime.

Norge har

av naturlige grunner ingen tradisjon for Kennedy-effekten. Politikken blir formet gjennom partiene, ikke av enkeltpersoner. Selv om noen skikkelser ruver i historien, er det heller ingen selvfølgelig sammenheng mellom personlig popularitet og partiets oppslutning. Gro var aldri mer suveren enn på slutten av sin regjeringstid, men partiet sto på kanten av stupet. Bare Kjell Magne Bondevik har kunnet måle seg med henne i popularitet, men det hjelper lite for KrF.

Innad i politikken

er det andre personlige egenskaper som er avgjørende. Ikke minst personkjemi. Det er derfor Bondevik er livredd for å miste Lars Sponheim som makker i regjeringen. Det er derfor venstresiden plutselig samarbeider, fordi Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har funnet tonen.

Til sjuende og sist er det likevel politikken som teller. Og når Venstre selv sier det ikke spiller noen rolle hva partilederen står for, hvorfor skal velgerne mene noe annet? Olaf Thommessen er neppe alene svaret på det spørsmålet.