Kerrys Irak-problemer

Har John Kerry utmanøvrert seg selv? NUPI-forsker Svein Melby kommenterer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USAs store problemer i Irak skulle i utgangspunktet øke John Kerrys muligheter til å vinne årets presidentvalg. Men i stedet for større oppslutning om ham, synes denne saken faktisk å bidra til å befeste presidentens ledelse på meningsmålingene. Det er flere årsaker til dette, men i ikke liten grad har Kerry med sine mange motsetningsfylte uttalelser om Irak gjort det nærmest umulig for seg selv å benytte dette kortet effektivt mot Bush i valgkampen.

Problemene startet allerede i oktober 2002. Da stemte Kerry for en resolusjon i Senatet som gav presidenten fullmakt til, om nødvendig alene, å benytte amerikansk militærmakt mot Saddam Hussein. Resolusjonen ble av de fleste oppfattet som tilslutning til Bush-administrasjonens tøffe linje der krig var et svært sannsynlig alternativ.

Hadde Irak-saken utviklet seg positivt slik Bush-administrasjonen forventet, ville stemmegivningen vært politisk uproblematisk for Kerry. Men da vanskelighetene tårnet seg opp i Irak utover sommeren 2003 samtidig som primærvalgsesongen nærmet seg med stormskritt ble hans støtte til krigen mer og mer av et problem. For hos grunnfjellet i det demokratiske partiet var krigsmotstanden på dette tidspunkt i ferd med å bli meget sterk, noe som kom tydelig til syne ved Howard Deans oppsving på meningsmålingene. Så da Senatet med 87 mot 12 stemmer støttet presidentens forslag om å bevilge 87 milliarder dollar til det fortsatte engasjement i Irak og Afghanistan befant Kerrys seg plutselig blant mindretallet. En kursomlegging som åpenbart var et forsøk på å komme krigsmotstanderne i møte.

For å redde et synkende presidentkandidatur baserte Kerry mer og mer av valgkampen på sin heltemodige innsats i Vietnam-krigen, en strategi som også raskt gav resultater. Samtidig viste det seg også at en stor del av de demokratiske velgerne snarere var «Bush-hatere» enn krigsmotstandere.

Ved å fremstå som troverdig i militære spørsmål og som den som hadde best muligheter til å slå Bush, sikret Kerry seg nominasjonen allerede i mars. Men en av konsekvensene av alt var at Kerry fortsatte å forfekte en motsetningsfylt kurs i Irak-saken. Slående nok kom han utpå våren med følgende forklaring på sin stemmegivning når det gjaldt finansieringen av Irak-krigen: «I actually did vote for the 87 billion before I voted against it».

Siden Kerry og hans valgstrateger var av den oppfatning at veien til seier gikk gjennom en tøff sikkerhetspolitisk profil og generell dyktighet, ønsket de ikke å distansere seg for mye fra Bush i utenrikspolitiske spørsmål. Derfor rettet Kerry i hovedsak sin kritikk i Irak-saken mot administrasjonens manglende kompetanse, mens han faktisk langt på vei gikk god for krigens politiske berettigelse.

Riktignok skilte hans seg fra Bush ved å gjøre stabilitet og ikke demokrati til sluttmålet for USAs Irak-politikk. Men selv om dette med ekspertøyne anses å være en svært viktig forskjell, endret ikke dette folks oppfatning av at Kerry og Bush begge ville videreføre USAs militære engasjement i Irak. Forskjellene ble heller ikke klarere etter at Kerry i august uttalte at han fortsatt ville ha stemt for «krigsresolusjonen» fra oktober i 2002 selv med de kunnskapene han nå hadde om mangel på funn av masseødeleggelsesvåpen.

Angrepene fra gruppen «Swift Boat Veterans for Truth» på Kerrys befatning med Vietnam-krigen skulle få flere viktige konsekvenser for Kerrys valgkamp. En av dem var det åpenbare behov for en klarere og mer markant politisk profil. Nedturen på meningsmålingene viste at man kunne ikke bare selge Kerry på personlighet og kompetanse, man trengte også en politikk. Tonen i Irak-saken måtte skjerpes og avstanden til Bush måtte bli tydeligere.

Dermed startet enda en fase i Kerrys Irak-posisjonering. Igjen fremstod Kerry som motstander av krigen. Først varslet han at han ville søke å avvikle USA militære engasjement i Irak i sin første presidentperiode.

Senere har han operert med flere varianter for både omfang og tidsangivelse for den militære nedbygging. Og så i forrige uke hevdet han med stor tyngde at Irak-krigen var feil krig på feil sted på feil tidspunkt, noe som var et ordrett sitat fra en tale som Howard Dean holdt tidligere i år. Men det skulle likevel ikke gå mange timene før han på nytt hevdet at krigen var velbegrunnet, bare dårlig håndtert.

Kerrys tilhengere hevder at det bak alle uttalelsene ligger et svært så avansert resonnement. Det er mulig at så er tilfellet, men for folk flest fortoner det hele seg som ganske forvirrende, der de aller fleste har problemer med å vite hva Kerry står for i saken.

I en viss grad er manøvrering i viktige spørsmål nødvendig for å vinne et presidentvalg i USA der de uavhengig velgerne i midten ofte bestemmer om det vipper den ene eller andre retningen. Og som vi ser skvises Kerry mellom hensynet til å kapre disse velgerne med en tøff kurs i sikkerhetspolitikken og det å holde seg inne med viktige deler av sitt eget politiske grunnfjell.

Det gjør ikke saken lettere for Kerry at demokratene selv er splittet i synet på Irak. Men Kerry har også et annet problem. Svingningene i posisjon forsterker nemlig en ganske utbredt oppfatning av at han generelt har problemer med å vite hvor han hører hjemme politisk. Er han en tradisjonell liberal politiker eller er han en moderat demokrat som etter 11. september ønsker å føre en nokså tøff utenrikspolitikk?

Derfor blir hans Irak-standpunkter lett bytte for republikanerne i deres streben etter å identifisere han som en «flip-flopper».

Det er ikke lett å se hvordan Kerry skal komme ut av dette problemet, annet enn å legge seg svært nær den kursen flertallet i hans eget parti ligger på. Dette gjør at han neppe har særlige muligheter for å vinne velgere utenfor det demokratiske partiet på Irak-saken.

Men kanskje gjør han klokest i å trekke den slutning at Irak-saken likevel er best egnet til å fyre opp egne velgere, og at andre velgergrupper må vinnes på de innenrikspolitiske sakene.

Dette behøver ikke være noen nederlagsdømt strategi, slik mange nok vil være tilbøyelig til å tro. For med et polarisert velgerkorps der de to partiene nærmest har delt landet i to leire, og der det kun er en 10-12 prosent igjen som ikke allerede har bestemt seg, kan valgresultatet 2. november meget vel bestemmes av hvem av de to kandidatene som har fått mobilisert sine egne velgere best.

Men uansett sitter man med en følelse av at Kerry når det gjelder Irak har utmanøvrert seg selv og derigjennom redusert sine vinnermuligheter 2. november.

<B>IRAK-PROBLEMER: </B>USAs problemer i Irak synes å bidra til å befeste presidentens ledelse på meningsmålingene, skriver NUPI-forsker Svein Melby.