Ketsjup-demokratiet

Politikk blir i økende grad redusert til reklamesnutter med planlagt dramaturgi. Folkestyret forvitrer, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLE SOM HAR prøvd å tvinge ketsjup ut av ei flaske, kjenner forbannelsen. Først kommer ingenting. Så kommer alt. Denne egenskapen har merkverdige likhetstrekk ved rytmen i norsk politikk. Der kan store og viktige flater i politikk og samfunnsliv få slumre i lang tid, sorgløst bortenfor politikernes og medienes interesse. Samtidig er en uventet hendelse eller et kalkulert medieutspill nok til at trollet bråvåkner. Slik kan en sak ta bykset fra samfunnets arkiv til toppen av dagsorden. Det skjer stadig oftere og er et klart tegn på at folkestyret er i krise.

DE SISTE DAGENE har vi sett flere eksempler på hvordan ketsjup-demokratiet virker. Norges deltakelse i krigen i Afghanistan hadde i måneder og år vært et rustent sidespor i den offentlige debatt. En arena for utenrikspolitiske eksperter og den kompakte NATO-majoriteten. På en måte var det som om ingenting skjedde i Afghanistan. Veibomben som drepte Kristoffer Sørli Jørgensen forandret alt dette. Med et voldsomt trykk kom debatten om det norske engasjementet i krigen og om den medisinske beredskapen. I løpet av noen få dager gikk det opp for det norske folk at vi sitter fast i noe som er farlig og blir langvarig.

SAMTIDIG DREV Dagsrevyen noe som liknet en kampanje for gamle på sykehjem, behendig løftet fra lokalavisa Laagendalsposten. Fortjenstfullt ble det avdekket klar svikt i helsetjenesten for eldre i Kongsberg kommune og mediene fikk på den måten tent en fresende rakett og festet den til ordførerens akterspeil. Dessverre fikk vi også en oppblusning av den falskeste medfølelsen i norsk politikk, dvs. den påtatte respekten for dem som bygde landet, et arbeid som visstnok ble avsluttet en gang på 50- eller 60-tallet. Med nissens eim av gløgg og kos forsøkte Dagsrevyens Jon Gelius å få kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa til å bevilge noen ekstra slanter til jul. Vi hørte allerede dombjellene og var på vei til de gamles julekveld, men statsråden lot seg ikke forlede til utdeling av harde pakker på direkten. I seg selv var det en sjelden opplevelse.

SOM REGEL ER DET mediene som får skylda for at så mye i vår tid er fragmentert og kortsiktig. En så enkel forklaring er kanskje behagelig, men problemet er dessverre mer komplekst. Medienes andpustne rytme er antakelig mer et speil enn uttrykk for en selvstendig politisk kraft. Bak ligger endringer i de politiske prosessene som alle aktører forholder seg til, men som sjelden diskuteres utenfor akademia. Det handler om det Makt- og demokratiutredningen kalte folkestyrets forvitring og politikkens retrett. Eller for å spisse det ytterligere: Et samfunn hvor folkelige reformbevegelser og mobiliserende massepartier ikke lenger finnes og hvor politikk i økende grad utøves av pressgrupper med markedsmakt.

BÅDE I RIKSPOLITIKKEN og lokalt er politikernes handlerom blitt trangere, ikke minst ved at de har avgitt makt til markedet og til justisvesenet gjennom økende bruk av rettighetspolitikk. Når mulighetene for langsiktighet gjennom traust reformarbeid smuldrer opp, griper politikerne til utspills- og markeringspolitikken. Aller best er det å spinne dagsordenen selv, dvs. konstruere mediale situasjoner som framhever egen fortreffelighet. Motsatsen er aktiv krisehåndtering der nye rettighetsgarantier og bevilgninger sitter løst. Er det noen som husker eldremilliarden? Det mest av den forsvant i et mørkt hull. Nå sier statsministeren at han vil gi de gamle bedre pasientrettigheter. Her følger han tidas politiske mønster: Raushet med uklare rettigheter, tilbakeholdenhet når det gjelder garantier for forsvarlig drift.

LANGT PÅ VEI er dette en politisk livsstilssykdom. Norge er blitt en oljestat med omfattende eierskap i næringslivet og enorme fondsavsetninger. Det feier til side politikkens tradisjonelle grunnlag, dvs. omfordeling og nasjonale fellestiltak. I stedet har vi fått en bred forsyningspolitikk overfor befolkningen der partiene overbyr hverandre når det gjelder goder og tiltak som ikke krever noe av noen. Ikke er det noen takk å få heller. Utallige meningsmålinger viser dyp skepsis til politikerne.

HULLENE I DET politiske rommet blir raskt plugget av ulike typer nærings- og særinteresser. De vet alt om å spille på den siste politiske barometermålingen. Slik får vi et slags tilleggsdemokrati mens den parlamentariske styringskjeden svekkes i alle ledd. En slik nervøs løsning er ikke robust over lengre tid.