Ketsjup-demokratiet

Politikk blir i økende grad redusert til reklamesnutter med planlagt dramaturgi. Folkestyret forvitrer, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALLE SOM HAR prøvd å tvinge ketsjup ut av ei flaske, kjenner forbannelsen. Først kommer ingenting. Så kommer alt. Denne egenskapen har merkverdige likhetstrekk ved rytmen i norsk politikk. Der kan store og viktige flater i politikk og samfunnsliv få slumre i lang tid, sorgløst bortenfor politikernes og medienes interesse. Samtidig er en uventet hendelse eller et kalkulert medieutspill nok til at trollet bråvåkner. Slik kan en sak ta bykset fra samfunnets arkiv til toppen av dagsorden. Det skjer stadig oftere og er et klart tegn på at folkestyret er i krise.

DE SISTE DAGENE har vi sett flere eksempler på hvordan ketsjup-demokratiet virker. Norges deltakelse i krigen i Afghanistan hadde i måneder og år vært et rustent sidespor i den offentlige debatt. En arena for utenrikspolitiske eksperter og den kompakte NATO-majoriteten. På en måte var det som om ingenting skjedde i Afghanistan. Veibomben som drepte Kristoffer Sørli Jørgensen forandret alt dette. Med et voldsomt trykk kom debatten om det norske engasjementet i krigen og om den medisinske beredskapen. I løpet av noen få dager gikk det opp for det norske folk at vi sitter fast i noe som er farlig og blir langvarig.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer