TROR PÅ MITROKHIN-ARKIVET: Professor Frank Aarebrot sier at han tror KGB kan ha bidratt med penger for å vise sine egne landsmenn at de hadde gode venner i vesten som trodde på deres politiske ideologi. 
 Foto: Berit Roald / NTB scanpix
TROR PÅ MITROKHIN-ARKIVET: Professor Frank Aarebrot sier at han tror KGB kan ha bidratt med penger for å vise sine egne landsmenn at de hadde gode venner i vesten som trodde på deres politiske ideologi. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

- KGB kan ha gitt penger til Nei-siden på 60-tallet

Professor Frank Aarebrot sier at KGB kan ha gitt penger til NEI-siden som en del av propagandaen på hjemmebane.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Frank Aarebrot, professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, har stor tro på at opplysningene i Mitrokhin-arkivet er sannferdige når det gjelder påstanden om at KGB deltok i finansieringen av nei til EF-aksjonen «Aksjon mot Fellesmarkedet - de 143» på 1960-tallet.

• Les alt om Mitrokhin-avsløringene her!

- Ja, det er høyst sannsynlig helt korrekt at KGB ga penger til nei-siden på 1960-tallet. Vi hadde flere forskjellige miljøer som var opptatt av å motarbeide regjeringens ønske om å gå inn i Fellesmarkedet. Jeg mener det er sannssynlig at KGB ville støtte dem. Kommunistene i NKP var veldig Moskva-tro, og samtalte naturlig nok med sovjetere om en så viktig sak for Norge.

Sovjet ønsket Norge utenfor På 60-tallet var det et viktig politisk mål for Sovjetunionen at Norge forble utenfor Fellesmarkedet. I 1963 sa sjef for Politiets overvåkingstjeneste (i dag PST), Asbjørn Bryhn, til VG at østblokklandene hadde startet en «sjarmoffensiv» som hadde ett eneste mål: «å bryte ned det norske folks motstands- og forsvarsvilje».

«Derfor gjelder det for dem å få kontakt på alle områder, søke selskapelige forbindelser overalt, snakke seg hyggelig inn på oss så vi langsomt og sikkert pådyttes synspunkter som er i strid med våre interesser - for eksempel å få folk til protestere mot Fellesmarkedet, som vel egentlig bare østblokkens land har noe å frykte av», sa Bryhn til VG.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke aktuelt med folkeavstemning Aarebrot understreker at det ikke var aktuelt med folkeavstemning om medlemsskap verken i Fellesmarkedet eller NATO.

Gerhardsen-regjeringen hadde et klart ønske om å gjøre Norge til medlem av det europeiske Fellesmarkedet dersom Storbritannia gjorde det samme, og slik ville det ha blitt om ikke Frankrikes mektige president Charles de Gaulle hadde satt en effektiv stopper for planene.

De Gaulle var spesielt redd for at Storbritannias medlemskap skulle ødelegge maktbalansen i Fellesmarkedet og Frankrikes posisjon.

- Propaganda - KGB trodde nok ikke at de kunne hindre et norsk medlemskap i Fellesmarkedet, men på den tida var KGB opptatt av å lage propaganda for internt bruk, altså vise at deres politiske ideologi ble forstått og respektert i miljøer i vesten. Ved å gi penger til nei-aksjonene i Norge klarte de å vise sine egne i Sovjetunionen at de hadde gode venner i vesten, sier Frank Aarebrot.

Han tror ikke at de 143 personene som signerte på oppropet mot medlemsskap var kjent med at KGB deltok i finansieringen av organisasjonen, men han mener det er sannsynlig at KGB hadde nødvendige kontakter i disse miljøene og at de kan ha bistått med penger.

To folkeavstemninger Norges tilknytning til Europa vært etterkrigstidas største politiske spørsmål i Norge. Tre ganger har medlemskap vært på dagsorden, men Norge står fremdeles utenfor Europas største politiske og økonomiske fellesskap, Den europeiske union.

Norge har hatt to folkeavstemninger om norsk EU-medlemskap. I forkant av begge avstemningene var uenigheten mellom tilhengere og motstandere så sterkt sterk at den splittet både politiske partier, familier og vennskap.

- Debattene om EEC, EF og EU har vært polarisert. Særlig 1972-avstemningen splittet familier og var traumatisk for hele det politiske systemet i Norge, sier professor John Erik Fossum ved Senter for europeiske studier ved Universitet i Oslo.

LEDENDE NEI-FIGUR: Lønns- og prisminister Gunnar Bøe skal ifølge Mitrokhin-arkivet ha fått penger fra KGB i bytte mot hemmelige dokumenter. Han var en av Norges mest kjente Nei-profiler på 60- og 70-tallet. Foto: NTB SCANPIX
LEDENDE NEI-FIGUR: Lønns- og prisminister Gunnar Bøe skal ifølge Mitrokhin-arkivet ha fått penger fra KGB i bytte mot hemmelige dokumenter. Han var en av Norges mest kjente Nei-profiler på 60- og 70-tallet. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Kampen om et norsk medlemskap i det europeiske politiske fellesskapet har vært en vedvarende styrkeprøve i det norske demokratiet mellom to steile fløyer de siste femti årene. Mange titalls millioner kroner er pløyd inn hos både ja- og neisiden fra aktører i næringslivet, landbruket og gjennom rause støtteordninger hos statlige myndigheter. 

Gerhardsens nyttårstale Forløperen til dagens EU, Det Europeiske Økonomiske Fellesskap (EEC, senere EF), ble dannet i 1958. Medlemslandene var Italia, Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg. Alle landene var Nato-medlemmer og dermed allierte av Norge. Allerede på begynnelsen av 60-tallet sonderte den norske regjeringen om det var muligheter for medlemskap.

I 1962 brukte daværende statsminister Einar Gerhardsen (Ap) hele sin nyttårstale til det norske folk på å argumentere for at Norge skulle bli med i Fellesmarkedet, forløperen til Den europeiske Union (EU):

«De land som deltar, skal samordne sin økonomiske politikk for å oppnå - som det står i Roma-traktaten - «en stadig sterkere stigning i levestandarden» i hele fellesskapet og særlig i tilbakeliggende områder. Sosialpolitikken skal fremme arbeids- og levevilkårene for lønnstakerne med sikte på en utjevning på et stigende nivå. Norge kan, ut fra sine tradisjoner og interesser ikke stille seg likegyldig til det som her skjer.»

- På 60-tallet var debatten først og fremst om økonomi og frihandel i Europa, sier professor Erik Oddvar Eriksen, direktør ved Arena Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo. 

«Elverum 1940: nei - Stortinget 1962:?» Statsråd Gunnar Bø (Ap) protesterte sterkt mot at regjeringen ville forhandle om medlemskap og trakk seg kort tid etterpå fra regjeringen i 1962.

Samme år startet aktivister to nasjonale organisasjoner for å hindre at Norge ble med i Fellesmarkedet. Den ene var tilknyttet venstresida i Arbeiderpartiet og het Aksjon mot Fellesmarkedet - de 143. 143 intellektuelle, kunstnere og politiske profiler skrev under på oppropet.

«Ved et demonstrasjonstog de 143 arrangerte 6. mars samme år bar en av plakatene teksten «Elverum 1940: nei - Stortinget 1962:?». Dette var en utilslørt sammenkobling mellom et ja til EEC og landsforræderi.», skriver Lars Kjetil Köber i sin hovedfagsoppgaveved historisk universitet i Oslo.

Den andre organisasjonen som ble startet i 1962, Norge og Fellesmarkedet. Opplysningsutvalget av 1962, hadde røtter i landbruksorganisasjonene. 

Frankrikes «non» Det ble aldri noen søknad eller avstemning. Frankrikes mektige president Charles de Gaulle avviste kontant å øke antallet medlemsland i 1963. De Gaulle var spesielt redd for at Storbritannias medlemskap skulle ødelegge maktbalansen i EEC og Frankrikes posisjon.

Et nytt forsøk på søknad i 1967 led samme skjebne, da de Gaulle igjen gjorde det klart at nye medlemsland ikke kom på tale.

Neisiden nedsatte da et utvalg som skulle ta opp igjen arbeidet dersom det ble aktuelt med en ny søknad. Debatten om Norges tilknytning til Europa ble lagt i dvale flere år. 

Ny søknad De Gaulle gikk av som president i 1969. Året etter vedtok Stortinget med 172 mot 17 stemmer å sende en søknad om medlemskap i De europeiske fellesskapene (EF).

Samme år startet Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet, ofte bare kalt «Folkebevegelsen». Organisasjonen hadde 110 000 medlemmer da folkeavstemningen gikk av stabelen to år senere.

- På 70-tallet handlet debatten mer om EF som et kapitalistisk instrument og debatten var farget av en mer radikal stemning. EF fikk kritikk for å være et markedsprosjekt for å øke frihandel og avregulere samfunnet. Og den diskursen eksisterer fortsatt. Mange på høyresida har støttet EU-medlemskap av samme årsak, sier Eriksen ved Arena.

Mange av samfunnstoppene som engasjerte seg i 1962, hadde sentrale roller i Folkebevegelsen. 

Blant dem var Gunnar Bø, som hadde omfattende bidrag tilFolkebevegelsens melding om Norges forhold til De europeiske fellesskap, en «motmelding» og svar til Stortingets egen utredning om medlemskap. Han var også en aktiv bidragsyter i den løpende EF-debatten.

Ja-siden organiserte seg i Ja til EF, en mindre organisasjon som også manglet det grasrotengasjementet neisiden kunne vise til. EF-kampen førte også til debatt i flere av de politiske partiene. Ja-siden i Venstre brøt ut før avstemningen i 1972 og dannet Det liberale folkepartiet. 

To statsministere gikk Forhandlingene med EF rammet statsminister Per Borten (Sp), som måtte fratre da det ble avslørt at han hadde vist fram fortrolig informasjon fra forhandlingene med EEC til daglig leder i Folkebevegelsen, Arne Haugestad, under en flyreise i 1971.

Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet fikk i oppgave å lage en ny regjering. Han lovet å gå av, dersom ikke folket stemte for en norsk søknad om medlemskap.

Norge sa nei til EF- medlemskap i folkeavstemningen høsten 1972 .

Bratteli-regjeringen hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg fra makta og den borgerlige Korvald-regjeringen kom til makten. 

Ny søknad- nytt nei På 90-tallet var det duket for en ny debatt og folkeavstemning, etter at Arbeiderpartiet, Høyre og Frp i 1992 vedtok å søke om norsk medlemskap i Den europeiske union (EU).

På samme måte som EU beveget seg fra å være et handelssamarbeid til å bli en omfattende politisk union, handlet  debatten i Norge også stadig mer om politikk på en rekke samfunnsområder, blant annet EUs militære ambisjoner.

Organisasjonen Nei til EU var allerede etablert i 1990. På ja-siden var det Europabevegelsen som ble den største kampanjeorganisasjonen.

VAR MED I GRUPPEN: - Det var i høy grad fredselskende, velmenende mennesker uten politisk tilknytning som så en fare ved Fellesmarkedet, forteller den kjente språkprofessoren Finn-Erik Vinje (78), som var én av dem som var med i «Aksjon mot Fellesmarkedet — de 143». Foto: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
VAR MED I GRUPPEN: - Det var i høy grad fredselskende, velmenende mennesker uten politisk tilknytning som så en fare ved Fellesmarkedet, forteller den kjente språkprofessoren Finn-Erik Vinje (78), som var én av dem som var med i «Aksjon mot Fellesmarkedet — de 143». Foto: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET Vis mer

EU-kampen endte igjen med nei-flertall i folkeavstemningen i november 1994.