Kieslowski: Guru mot sin vilje

Krzysztof Kieslowski er død Verden ble for alvor oppmerksom på Krzysztof Kieslowski i 1989, da hans «Dekalog» ble vist i sin helhet. Det ble den sentrale begivenheten under Venezia-festivalen det året.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den polske filmskaperen, som døde i går av komplikasjoner etter en hjerteoperasjon, 54 år gammel, var et produkt både av det repressive kulturklimaet som satte inn i Øst-Europa etter det kortvarige «tøværet» på 60-tallet - og av en åndstradisjon av betydelig eldre dato enn den offisielt ateistiske ideologien det politiske maktapparatet bekjente seg til. Sin første film laget han i 1969, men det var ti år seinere han fikk internasjonal oppmerksomhet med «Camera Buff» (1979), et satirisk angrep på filmsensuren i hjemlandet.

«Dekalogen»

Kieslowskis åpenhet overfor religiøst-moralske problemstillinger gjorde ham neppe heller til noen yndling hos de daværende kommunistiske makthaverne i Polen. Mer respons vant han nok hos en bredere allmennhet i et land der katolisismen alltid har stått sterkt.

«Dekalogen» (1988-90) var fellestittelen på kjempeprosjektet med ti filmer, produsert for TV. Hver av dem tok for seg ett av bibelens ti bud og behandlet disse i form av ti spennende, tragiske, burleske og ironiske historier fra 80-tallets grå Hverdags-Polen.

Frihet

Med «Dekalogen», vist både på kino og TV i Norge, ble Krzysztof Kieslowski noe av en guru innen europeisk film, en rolle han ikke ga inntrykk av å trives med. Men trolig ga det ham frihet til å lage flere filmer etter sitt eget hode også i vest: «Veronikas to liv» (1991) delte publikum i to: De som tok til seg det dobbeltbunnede og anelsesfylte i filmen og de som ikke hadde større nerve for hans form for mystisisme.

Desto mer kunne de fleste enes om det som ble sluttsteinen på hans verk: «Hvit-blå-rød»-trilogien (1992-93), angivelig inspirert av fargene i Trikoloren, men først og sist av den store franske revolusjonens slagord: Med alvor og underfundighet, både lekende og inntrengende, søkte Kieslowski å innringe innhold og mening for vår tid i de tre meningssvangre ordene, som vi har holdt som grunnleggende viktige i to hundre år - frihet, likhet, brorskap.

Etter de tre filmene med «Hvit-blå-rød» i tittelen, sa Kieslowski at nå var han ferdig med film. Og slik ble det.