Kim og Kim i undrenes tid

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er et politisk under som skjer når Sør-Koreas president Kim Dae Jung mandag reiser til Pyongyang og møter sin nordkoreanske kollega Kim Yong-Il. At det skjer i pinsen er selvsagt tilfeldig. Men det smaker utvilsomt litt av pek fra en hellig ånd når dødsfiender slik møtes for første gang. Spørsmålet er om det nå bærer mot en hellig forsoning, eller om de to land stikk i strid med misjonsbefalingen vil fortsette å preke hvert sitt uforsonlige budskap.
  • De to land er fortsatt teknisk sett i krig med hverandre, etter at Korea-halvøya ble delt ved Korea-krigens slutt i 1953. Grensa har vært verdens best bevoktede i snart 50 år, og forurenset av uforsonlig propaganda fra begge sider. Når hender nå rekkes ut, skjer det på bakgrunn av at nord er fullstendig kjørt i senk av stalinistisk vanstyre. Mer enn ti år etter Berlin-murens fall er det absurd at den kalde krigen bare lever tvers gjennom Korea.
  • Det er ingen enkel vei de to lands ledere har lagt ut på. I nord er man hjemsøkt av en historie som gir særdeles lite handlingsrom. Der er isolasjonisme opphøyd til statsreligion. Samtidig som den politiske kontrollen er total, til tross for at internasjonale organisasjoner har anslått at opptil ti prosent av befolkningen har dødd av sult de siste åra. Enhver ideologisk nyorientering vil være et sjokk for et undertrykt folk. Ikke noe annet sted på kloden er lokket på trykkokeren så ettertrykkelig skrudd til som i Nord-Korea.
  • Faren for et kraftig smell er overhengende hvis reformer sakte siger inn i landet. På samme måte som faren for en kjernefysisk smell er til stede hvis Nord-Korea ikke reformeres. Landet har trolig både atomstridshoder og raketter til å slå til langt unna egne grenser. Og uten reformer har de også et ideologisk motiv for å bruke atomvåpen i en desperat situasjon. Det handler om viktige ting når Kim møter Kim på mandag.