Kim Småges beste

I fjor oppklarte Annekin Halvorsen mordet på fotografen Rolf Engen, i Kim Småges langnovelle «Kvinnens lange arm» fra novellesamlingen av samme navn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med denne novellen introduserte Kim Småge en kvinnelig politibetjent om hovedperson i et etterforskningsmysterium. Noe etterlengtet nytt kom inn i norsk kriminallitteratur, noe man ellers måtte gå til utenlandske forfattere som Sara Paretsky, Sue Grafton og deres Sisters in Crime for å finne, nemlig en feminin utgave av den hardkokte krimen.

Intuisjon

Det er det den bartesterke Vang som nå akkompagnerer Anne-kin (slik skrives det nå) i mye av feltetterforskningen. Det har hjulpet godt for fortellingen av den intuisjonsrike Anne-kin Halvorsen får bryne sine argumenter på sin mer forsiktige og jordnære sjef, Sundt, samtidig som Vang spiller den klassiske rollen som litt uselvstendig «haleheng». Men fremdeles savnes det en mer aktiv beskrivelse av politiavdelingen, at flere av Anne-kins kolleger kommer sterkere fram og danner et tydeligere miljø av etterforskningsgruppen.

De øvrige miljøbeskrivelsene i «Sub Rosa» er det ingenting å utsette på. Her er Kim Småge førsteklasses.

Mord

«Sub Rosa» er tittelen på Henry Aars utstilling, som holdes på Galleri Saxe. Særlig tittelbildet tiltrekker seg stor oppmerksomhet. Materialet til denne utstillingens verker er lag med gamle tapetremser, hentet fra veggene i et nedslitt hus. Så skjer det et mord i huset, og Anne-kin & Co. Kobles på saken. Og det skal vise seg at huset skjuler mer enn et mord. Politiets etterforskning havner i stampe, det er lite å hente ut av sakenes impliserte. Men takket være medmenneskelig omsorg og mellommenneskelig innsikt knytter Anne-kin Halvorsen viktige tillitsbånd mellom seg og dem hun utspør.

Politibetjent Anne-kin Halvorsen er en meget sosialt bevisst representant for lovens arm. Og hun er frustrert over den forskjell på behandling og respekt som vies representantene fra de forskjellige samfunnslag. Men til tross for sin sosiale indignasjon har hun selvinnsikt nok til å se at også hun selv er forutinntatt. Bare med motsatt fortegn: «Det er det du lider av, jenta mi, - mindreverdighetskomplekser. Fordi han tilhører dem og du tilhører de. Vestkant og Østkant. To verdener. Derfor. Du er lett gjennomskuelig, frøken Halvorsen, du er ingen Lovens Rettferdige Arm, du er bare hevngjerrig. Fordi vugga di sto der den sto. Og fordi sønnene deres bare var ute etter kroppen din, ba de deg aldri hjem til seg, presenterte deg aldri for opphavet, bare inviterte deg i dølgsmål.»

Engasjert

Slike indre monologer utgjør en vesentlig del av den særegne Kim Småge-stilen. En god del av atmosfæren og miljøet blir framlagt på denne måten. Og det er nok derfor disse beskrivelsene er så godt - de får et personlig opplevd preg som er engasjert formidlet.

De andre som kjennetegner Kim Småge-stilen er bruk av resymé-aktive beskrivelser at hverdagssituasjoner. Metoden egner seg godt for tempovekslinger i handlingen, men hvilen blir nå og da litt lenger enn det denne stilen tåler. Dessuten kan grepet til tider virke litt for oppsummerende.

Likevel er ikke dette mer sjenerende enn at «Sub Rosa» er blitt en kriminalroman av høy kvalitet. Ikke minst skyldes det at Kim Småge har komponert en god intrige og viser et sikkert grep om mysteriet. De mistenkte introduseres tidlig på arenaen, en ingen av dem peker seg tydelig ut. Det er en slags omvendt variant av det klassiske oppsett der alle i tur og orden får et mistankens lys rettet skarpt mot seg. Og Småges variant er like besettende.

«Sub Rosa» er Kim Småges beste krim så langt. Anne-kin Halvorsen har skapt en skikkelse som markerer seg sterkt blant etterforskere i det norske kriminallitterære fiksjonslandskapet.