Kina inn i varmen

Da Kina i november i fjor løslot den politiske fangen Wei Jingsheng og satte ham på flyet til USA etter over 16 år i fengsel, tolket mange dette som et av flere signaler om at vestlige lands «kritiske dialog» med landet har gitt resultater.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I FNs menneskerettighetskommisjon i Genhve har ikke belønningen latt vente på seg. I år ser det ut som om Kina for første gang etter Tiananmen-massakren i 1989 har greid å unngå at noen av medlemmene foreslår en resolusjon som fordømmer kinesiske menneskerettighetsbrudd.

  • Kommisjonen har bare unnagjort en uke av den seks uker lange sesjonen. Allerede nå virker det lite sannsynlig at noen vil komme med et slikt forslag, sier en kilde til Dagbladet. Verken EU, USA eller Norge ønsker lenger å fremme kritiske Kina-resolusjoner. I 1996 ble en slik resolusjon nedstemt. I fjor ble den ikke engang realitetsbehandlet. Og i år vil den ikke komme i det hele tatt.
  • Etter kongeparets Kina-reise har regjeringens retorikk overfor Kina vært myk som en silketøffel. - Norges strategi overfor Kina har vært basert på at handelssamkvem kan kombineres med en «konstruktiv» politisk dialog om blant annet menneskerettigheter, skrev Kjell Magne Bondevik i Dagsavisen Arbeiderbladet 28. februar.
  • Statsministeren tilføyde at Norge er et lite land og at realisme og ydmykhet overfor vår egen rolle er viktig. Alt dette er sikkert riktig. Men det er ikke til å komme forbi at et lands geografiske størrelse og graden av samhandel med Norge er blitt selvstendige elementer i regjeringens vurdering av hvor ydmyk man skal være overfor grove og vedvarende brudd på menneskerettighetene.
  • Jeg vet ikke om det var tilfeldig at Kinas ambassadør i Oslo, Zhu Yinglu, inviterte norsk presse på te like etter at Wei Jingsheng holdt sin pressekonferanse i går. Det var i alle fall en slående kontrast mellom Weis beretninger om fysisk og psykisk tortur i fengslet og ambassadørens lidenskapsløse redegjørelse for det kinesiske rikets økonomiske tilstand etter den nylig avsluttede folkekongressen.
  • Ambassadør Zhu kan skilte med at Kina allerede har undertegnet FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966, og at konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra samme år nå står for tur. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, er, i likhet med Røde Kors og en FN-komité som undersøker vilkårlige fengslinger, invitert til Kina. Norge og Kina har felles seminarer om justispolitikk. Kineserne har overraskende godtatt en ny FN-erklæring om beskyttelse av menneskerettighetsaktivister. Det er sannsynlig at dissidenten Wang Dan blir løslatt før Bill Clinton reiser til Beijing seinere i år.
  • Disse positive signalene kommer samtidig med at det kinesiske kommunistpartiet, som med sine 58 millioner medlemmer er verdens største politiske parti, gjennomgår dyptgående endringer. Den nye statsministeren Zhu Rongji symboliserer bedre enn noen at en herskende elite av aldrende revolusjonære med dårlig utdannelse er blitt avløst av vekstorienterte middelaldrende teknokrater. Men det kinesiske lederskapet er, påpeker Kina-eksperten Minxin Pei i Foreign Affairs, mer opptatt av å styrke partiet og å styre den økonomiske utviklingen enn å gjennomføre demokratiske reformer. I sin tale ved avslutningen av Folkekongressen forsvarte Zhu Rongji partiets takling av «det kontrarevolusjonære opprøret» på Tiananmen-plassen. Folkekongressen la utelukkende økonomiske kriterier til grunn for sin analyse av hvordan Kina skal kunne styre unna finanskrisen i Asia og løse sine enorme problemer inn i neste århundre.
  • Mens Wei Jingsheng turnerer Europa, sitter flere tusen andre samvittighetsfanger i kinesiske fengsler. Disse har ingen kortsiktig glede av dialogen med kinesiske myndigheter. Men Kinas undertegning av de viktige FN-konvensjonene innebærer at disse fangene ikke lenger kan betegnes som et indre anliggende.