Kinas nye ulmebrann

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Opptøyene i regionhovedstaden Urumqi i Xinjiang nordvest i Kina denne helgen minner til forveksling om urolighetene i Lhasa i Tibet i mars i fjor. Sentralmyndighetene i Beijing skylder i begge tilfeller på konspirasjoner fra «splittister», eller separatistiske krefter i utlandet – henholdsvis tibetanernes leder Dalai Lama i hans eksil i India og lederen for Verdens uigurkongress, Rebiya Kadeer, som for øyeblikket lever i eksil i USAs hovedstad Washington.

At uroen i begge de to kinesiske autonome regionene kan henge sammen med etniske konflikter av mer jordnær karakter, som forfordeling av ressurser og makt, kommer lengre bak i forklaringsregisteret hos Beijing-myndighetene.

Omtrent halvparten av Xinjiangs befolkning på 20 millioner er uigurer. De er tyrkisktalende muslimer, men er pålagt strenge begrensninger i sin religionsutøvelse og -undervisning. Kommunistmyndighetene, som i teorien forfekter likestilling mellom Kinas 56 etniske folkegrupper, pådrar seg stadig religiøse uigurers raseri ved å kontrollere alt fra kvinners hodeplagg til menns skjeggvekst og virksomheten i lokale moskeer. I regionhovedstaden Urumqi er imidlertid uigurene blitt en minoritet etter at sentralmyndighetene i Beijing i en årrekke har stimulert innflytting og næringsdrift for han-kinesere. I dag er vel 70 prosent av Urumqis drøye to millioner innbyggere han-kinesere. Utviklingen av forholdet mellom tibetanere og han-kinesere i Lhasa følger i samme skeive spor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den svært olje- og mineralrike Xinjiang-regionen er av kineserne blitt kalt «Øst-Asias Saudi-Arabia». Overfloden av naturressurser har medført store nasjonale utviklingsprogrammer og en jevn tilflytning av han-kinesere de siste 40 åra. Men integreringen mellom de ulike etniske gruppene har ikke vært tilsvarende prioritert. I de største byene i Xinjiang, som Urumqi og Kashgar, lever befolkningen skarpt segregert. Svært få han-kinesere bor eller driver business i uigurenes basarer og gamle, tradisjonelle bydeler. Når sentralmakten i Beijing i disse dager gjennomfører en «renovering» av Kashgars gamleby og river tradisjonell bygningsmasse fordi den angivelig ikke kan motstå eventuelle jordskjelv, oppleves dette av lokalbefolkningen som et kulturelt overgrep.

Avstanden fra deler av Xinjiang-regionen til Beijing er større enn til Islamabad, hevdes det. Urumqi ligger riktignok 3270 kilometer vest for Beijing. men kulturelt sett er avstanden langt større. Nasjonalistiske holdninger begynte for alvor å blusse opp blant uigurene på 1990-tallet. Blant de mer radikale islamistene oppsto det grupper som kjempet for løsrivelse fra Kina og opprettelsen av et eget hjemland for uigurene, et såkalt Øst-Turkestan. Da USA etter terrorangrepene 11. september 2001 inviterte hele verden med i krigen mot terrorisme, benyttet Kina anledningen til å stemple uigur-separatistene som terrorgrupper med angivelige bånd til al-Qaida-nettverket. Flere uigurer har som kjent sittet fengslet på Guantánamo-basen på Cuba.

I fjor sommer, rundt Beijing-OL, gikk militante grupper til terrorangrep mot kinesiske politistyrker i Xinjiang. En angivelig selvmordsaksjon mot et fly ble så vidt forhindret. Nylig henrettet kineserne flere uigurer i forbindelse med fjorårets aksjoner. Det er uklart om de siste sammenstøtene i Urumqi har noen forbindelse med disse straffereaksjonene.

Selv om sentralmyndighetene i Beijing peker mot eksil-uigurer med Raftopris-vinner Rebiya Kadeer i spissen når de leter etter syndebukker for de ferske opptøyene, er det mest sannsynlig at begrensede konflikter har utløst mer eller mindre spontane aksjoner som så har vokst seg uhåndterlige. Det er ingen hemmelighet at det ulmer iltert under en tilsynelatende rolig og politikontrollert overflate i Xinjiang. Den etniske brannen som blusset opp søndag, og som har resultert i minst 140 drepte og over 800 skadde, begynte da politistyrker støtte sammen med demonstranter som krevde etterforskning av en episode mellom uigurer og han-kinesere på en fabrikk i Guangdong-provinsen i det sørøstlige Kina i slutten av juni. Ifølge rykter hadde seks uigurer voldtatt to han-kinesiske kvinner på en leketøysfabrikk i Shaoguan, og oppgjøret mellom de to etniske gruppene av arbeidere medførte at to uigurer ble drept og mer enn 100 arbeidere skadd.

Ifølge guvernøren i Xinjiang, Nuer Baikeli, brukte «tre ulike utenlandske krefter» denne konflikten til å antenne separatisme, militante aksjoner og religiøs ekstremisme. Foreløpig er det uklart hvem som utløste hva, hvem som er drept og hvem som er de umiddelbare ofrene. Rykter om at uigurer bevæpnet med lange kniver gikk til rasende angrep på tilfeldige han-kinesere florerer nå og skaper panikkstemning i Urumqi. Parallellen til Lhasa-opptøyene i mars i fjor er igjen påfallende. Den offisielle kinesiske versjonen forteller der at tibetanere gikk til angrep på sakesløse han-kinesere og drepte 19. Eksiltibetanernes versjon forteller derimot om mer enn 100 tibetanske dødsofre. I dette kontrollerte og sensurbelagte landskapet handler alt hvem som har definisjonsmakten.