Kinderegget

Landsdeler og kjønnsdeler og lyselysebrun på snuten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØRST DA de siste damene skulle lirkes på plass i regjeringskontorene, slo det AP-sekretær Martin Kolberg at han hadde glemt å telle innvandrere. Selv ikke noe så opplagt som et kinderegg, en kompetent kvinne med innvandrerbakgrunn, kom de rødgrønne på før i siste liten. Ikke rart Erna Solberg gir krokodilletårene fritt løp i Dagsavisen og betror oss at hun syns synd på Jens som starter det nye regjeringssamarbeidet med en likestillingsdebatt ute av kontroll. Men da tenker hun på kjønnskampen, ikke på det utvidete likestillingsbegrepet som må gjelde alle regjeringer som skal gjenspeile det moderne samfunnet. Heretter kan det bli umulig å sette sammen et kollegium med tilhørende sekretærer og rådgivere uten å inkludere minoritetsbefolkningen. Mens det før gjaldt å telle «landsdeler og kjønnsdeler» rundt kongens bord, må trolig søket for all framtid utvides med hudfarge.

VM I likestilling mellom kvinner og menn gjør nok inntrykk på tilreisende statsdelegasjoner. Men etter den første Gro-regjeringen er det ingen norsk statsleder som kommer til å våge å senke den kjønnpolitiske ambisjonen i nevneverdig grad. En representasjon under 40 eller 50 prosent kommer til å forårsake kvinnepolitisk opprør, har vi sett, fordi kvinnene har gjort seg til en politisk maktfaktor ingen kan se bort fra. Selv en Siv Jensen som statsminister kommer ikke til å kunne gå særlig under Gro-standarden. Det nye er minoritetsaspektet som andre land med mer sammensatte befolkningsgrupper enn oss, har måttet ta hensyn til lenge. I dag er minoritetsbefolkningen politisk aktiv, men uten å få uttelling på riksplanet. Det nye er at minoritetsgruppene må gjøre som kvinnene. De må kreve å bli representert, infiltrere maktens nettverk og lage helvetet hett hvis de utelukkes. I USA er problemet omvendt. Der utgjør de svarte rundt 10 prosent av befolkningen og har en langt sterkere markørfunksjon enn kvinnene, både i politikken og innenfor kulturen. Faktisk er det først ved neste valg det kan bli aktuelt med en kvinnelig svart presidentkandidat i USA, eller en kvinne i det hele tatt.

TROSS NY statssekretær i absolutt siste liten, Østfold-kvinnen Krishna Chudasama, og en samisk fiskeriminister, Helga Petersen, framstår likevel regjeringen Stoltenberg snøhvit som generalforsamlingen i Ku Klux Klan. Og på Stortinget sitter Saera Khan (Ap) som eneste representant for vårt fargerike fellesskap. Innvandrerne utgjør åtte prosent av befolkningen i Norge. Den politiske underrepresentasjonen er dermed et provoserende demokratisk underskudd. Det var dette misforholdet kvinner i sin tid startet opprør mot. Nå er minoritetsbefolkningen vekket, selv om opprøret ikke truer maktbalansen. Chudasama med indiske røtter, er satt på jobben som statssekretær for likestillingsspørsmål. Hun har bakgrunn som lokalpolitiker og leder for det kommunale likestillingsutvalget i Fredrikstad. Men Chudasama har også sittet i Kontaktutvalget mellom innvandrerne og myndighetene, og kunne være en kvalifisert konkurrent til Bjarne Håkon Hansens statssekretær, Live Rieber-Mohn, sentral talsperson for innvandrersaker og kjent nettverksbygger innad i partiet. Det ville være en tankevekkende handling å plassere en erfaren politiker med innvandrerbakgrunn på denne sentrale posten. Særlig fordi Hansens departement står så sentralt når det gjelder å bedre integreringen og avskaffe fattigdommen.

REGJERINGEN ER ikke aleine om å snuble når forståelsen av at det moderne samfunnet er multikulturelt og mangefarget, skal omsettes i praksis. Arbeidslivet er fullt av arbeidsforbud, mediene også, men det er regjeringens sak å sette en ny standard. En ny Gro-regjering, en metafor for at nå sprenger vi grenser, dere, må inkludere grupper med minoritetsbakgrunn som får ansvar for mer enn likestilling og integrering. Saken er at både de rødgrønne partilederne og Soria Moria-forhandlerne vet mer enn folk flest om hvor i samfunnet de kan hente innvandrere med politisk kompetanse. De er ikke bare partifeller og ledere av interesseorganisasjoner. De er høringsinstanser når Stortinget forbereder nye lover, etterspurte foredragsholdere og debattdeltakere når våre folkevalgte skal oppdatere seg. Vi kan like godt forberede oss. Enhver regjering som skal bedre oppvekstvilkårene og redusere arbeidsledigheten må ha med folk som «snakker språket». Det gjelder innen fiskeripolitikk og landbruk. Sagt på en annen måte: Når får Norge sin første norsk-kurdiske høyesterettsdommer? Eller sin første norsk-pakistanske samferdselsminister.