Kinesisk rulett

Bakenfor terrorkrigen raser det en global kamp om olje og gass som gjør nordmenn feite.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EKSPERTENE spår fortsatt høy oljepris, og børsgamblerne handler olje- og gassrelaterte aksjer som i de våteste .com-dagene. En varig oljepris på over 50 dollar vil endre alt i norsk økonomi, varsler analysebyrået Econ i sin siste kvartalsrapport. Den årlige oljepengestrømmen til staten blir mellom 100 og 170 milliarder kroner høyere enn det regjeringen i dag legger til grunn, og oljefondet får en beholdning med uleselig mange nuller. Bakgrunnen for dette kan illustreres ved å ta rutefly mellom Kenyas hovedstad Nairobi og Sudans Khartoum. Tidligere var det hvite bistandsarbeidere som opptok flysetene. I dag er flyene overbooket med kinesiske oljearbeidere.

INGEN ER i dag mer aggressivt på global jakt etter olje enn Kina, tett fulgt av India. Veksten i de to asiatiske økonomiene er enorm, og behovet for å sikre seg globale olje- og gassressurser deretter. Kina er allerede verdens nest største konsument av olje og gass, etter USA. Og verken Kina eller India er i nærheten av å kunne dekke behovet med egne olje- og gasskilder. Derfor må det søkes etter olje og gass der det er tilgjengelige reserver, spesielt i Afrika, Sentral-Asia og i Midtøsten. Som seinkommere i oljekappløpet kompenseres det med skruppelløs målbevissthet, som for Kinas del i Sudan. Kina har i skyggen av USAs boikott og av at en rekke vestlige oljeselskaper har trukket seg ut av landet, utviklet seg til Sudans viktigste handelspartner og investor. Samtidig med massakrer i Darfur-provinsen og etter kampanjer der den sudanske regjeringen har renset oljerike områder for 200 000- 300 000 mennesker, utvinner nå kinesiske selskaper om lag 500 000 fat sudansk olje hver eneste dag. Det er mer enn tre ganger så mye som den samlede dagsproduksjonen på Statfjordfeltene i Nordsjøen, og det er olje som ikke tilflyter verdensmarkedet. Kineserne, som inderne, skiper stort sett ressursene direkte tilbake til hjemlandet.

LISTA OVER utviklingsland der kinesiske selskaper får grep om oljeressurser er etter hvert lang, med land som Burma, Angola og Usbekistan høyt oppe. Det som får alarmklokker til å ringe i mange vestlige hovedsteder, ikke minst i Washington, er at kinesere og indere også flere steder foretrekkes i direkte konkurranse med vestlige operatører, på tross av at vestlige selskaper er teknologisk overlegne. For Vesten er det en urovekkende sammenheng å spore mellom tap av oljekontrakter på den ene siden, og antivestlige følelser etter terrorkrig og Irak på den andre. Politisk vet både Kina og India å manøvrere i ly av en USA-ledet global kamp som de ikke hefter for. USA fikk en forsmak i sitt oljestrategiske kjerneområde Saudi-Arabia da landet stanset forhandlinger med amerikanske selskaper, og i fjor tildelte operatøransvar for en gigantisk gassblokk til Kinas Sinopec.

80 PROSENT av verdens olje- og gassreserver kontrolleres direkte av myndigheter. Olje er derfor mer politikk enn noen annen handelsvare. Også i områder som USA regnet som «sine», dukker det nå opp kinesere og indere som sender olja hjem til sine voksende økonomier. Det skjer i Venezuela, i Indonesia og i Brasil, og av og til som bevisst «forfordeling» av ikke-vestlige selskaper. Kineserne vet i tillegg å konkurrere på USAs hjemmemarked. I Canada er kinesiske selskaper allerede på plass, og i juni kom det største sjokket for USA hittil: Kinesiske interesser la inn bud på det amerikanske oljeselskapet Unocal. Samtidig fortsetter det å tikke inn deprimerende nyheter fra landet som skulle sikre nye mengder olje: Irak. Tre år etter okkupasjonen er oljeproduksjonen lavere enn under de svarteste dagene med Saddam Hussein.

DET ER UTVILSOMT riktig at med dagens oljepris sitter nordmenn, og for den saks skyld oljefrakter John Fredriksen, på en enda større gullpotte enn noen kunne ane. Men bakenfor nyhetene om norsk rikdom ligger den globale kampen om olje- og gassressurser som har potensial til å utløse utslettende kriger i forlengelsen av Irak og kampen mot internasjonal terrorisme. Skulle de villeste spådommene om norsk rikdom slå inn, kommer det også som resultat av at nordmenn er blitt verdenshistoriens kanskje feiteste krigsprofitører.