Kirken, det er oss

Arbeiderpartiet har samlet sine venstreteologiske tropper til kamp. Partiet vil styrke sin kirkepolitiske profil og vil ikke overlate kirkerommet til Bondeviks disipler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ap vil blant annet heise sitt ønske om å verne det kristne kulturgrunnlaget til innledningsdelen av partiprogrammet som landsmøtet skal vedta i høst. Ap's nye engasjement rommer to muligheter: Enten en politisk tilnærming mellom Ap og KrF om kristne fellesskapsverdier i en verden preget av normoppløsning og rå kapitalisme. Eller en strategisk kamp mellom de samme partier om hegemoniet i kirkesamfunnet og styringen av kirken. Den ene muligheten utelukker ikke den andre. Teologer vil håpe på det første, politikere og observatører vil like gjerne tro det handler om det andre.

  • For første gang på 30 år har partiet laget sitt eget kirkepolitiske utvalg med fagteologer som professor Jacob Jervell og sokneprest Liv Rosmer Fisknes. De skal følge arbeidet til kirkens eget utvalg, ledet av Trond Bakkevig, som vurderer forholdet mellom stat og kirke. For sikkerhets skyld har også KrF oppnevnt sitt eget utvalg, formodentlig for å holde et vaktsomt øye med både Bakkevigs og Ap's faglig-teologiske utvalg.
  • Det er nemlig betydelig skepsis i KrF til hvorvidt Ap nå er ute i kristent eller utelukkende politisk ærend. Er dette et forsøk på å følge opp trender og følelser i befolkningen for å høste politiske gevinster, spør man seg. Det vil i så fall bli oppfattet som å beite på KrFs marker. Få er i tvil om at partiets framgang skyldes et økende behov hos velgerne for å ha noe å tro på. Eller springer Ap's engasjement ut fra en erkjennelse av at politikken, også Ap's, må forankres klarere i prinsipper og ideer som er rotfestet i den kristne kultur?
  • Det siste vil, i hvert fall utad, bli sett på som både interessant og positivt i Bondeviks leir. Det kan bære bud om en fortsettelse og utvidelse av høstens vellykkede budsjettsamarbeid til noe som likner et parlamentarisk grunnlag for en flertallsregjering. Det er over seks år siden Thorbjørn Jagland første gang understreket likhetstrekkene mellom arbeiderbevegelsens solidaritet og kristendommens nestekjærlighet. Han brukte begrepet brorskap som kontrast til broderskap (les særinteresser). Den samme høsten fikk Ap KrF som budsjettpartner.
  • Nå er det lenge siden Ap var et revolusjonært og antikristelig parti. Det store flertall Ap-sympatisører har til alle tider vært medlemmer av Den norske kirke. De døpes, konfirmeres og gifter seg der. Ap-sympatisører er trolig i flertall også blant vanlige kirkegjengere. Hadde folk deltatt i valg til menighetsråd i samme grad som i valg til kommunestyrer og Storting, ville Ap hatt betydelig makt i kirkelige organer. Men mens over 80 prosent av befolkningen er innskrevet i kirken, er det er bare tre prosent, hovedsakelig folk som oppfatter seg som personlig kristne, som deltar i valgene på menighetsråd. KrF er naturligvis overrepresentert, til stor ergrelse for Ap som, gjennom regjeringsmakt i største delen av etterkrigstida, har stått for mye av moderniseringen og reformene innen kirken.
  • Dette bruker Ap nå som begrunnelse for å øke valgdeltakelsen ved valg av representanter til kirkelige organer. Man ønsker å mobilisere lag og foreninger i lokalmiljøene slik at kirken i større grad blir en folkekirke. Partipolitisk representasjon, slik man har i Sverige, er ikke aktuelt. Økt engasjement fra bredere lag av folket vil uansett styrke det største partiet på den kirkepolitiske arena. Og det blir stadig viktigere i en tid med synkende valgdeltakelse og minkende oppslutning om de politiske partier. Kirken er hevet over politikken og fungerer som overdommer i moralske og religiøse spørsmål. Og selv om Gud ifølge Bibelen skapte mennesket i sitt bilde, er det vel også en utbredt oppfatning, særlig i sosialdemokratiske kretser, at mennesket skaper Gud etter sitt bilde. Einar Gerhardsens tidligere kirke- og undervisningsminister, Helge Sivertsen, som på 70-tallet utredet forholdet mellom stat og kirke, var i hvert fall av den klare oppfatning at Jesus fra Nasaret ville ha vært sosialdemokrat i vår tid.