Kirkens enhet

Det står skrevet i publikasjonen Aktuelle befolkningstall nr. 4 i år at det pr. 1. januar 1997 var inngått 546 partnerskap i Norge. Dette er, om jeg får si det sånn, det menneskelige omfanget av den kirkelige striden som fra i dag av får fritt utløp under Kirkemøtet i Trondheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Disse tusen menneskene har lovet hverandre troskap, oppriktighet og ærlighet. De vil leve sammen i ordnede forhold til beste for dem selv og til beste for kirke og samfunn. Homofile som lever utenom partnerskap er likestilte syndere med heteroseksuelle som lever papirløst. Og mange vil nok foretrekke å være en likestilt synder framfor en undertrykt troende.

  • Blant disse tusen er det noen få som søker seg til en kirkelig stilling. Det kan være en som har lyst til å arbeide som diakon, et mer uegennyttig og samfunnsnyttig arbeid har vi knapt i Norge. Det er dette mennesket Kirken tvinger til å velge: samliv eller arbeid. Kirken, eller det mennesket du har lovet troskap til! Eller du kan skjule synden din som de fleste andre, og jobbe hos oss!
  • Man må være teolog eller en rettroende nessekonge for å stille et sånt kjærlighetsløst ultimatum. Eller man må være ute i større ærend, noe som gjør enkeltmennesket mindre verdt, et slikt anliggende kan være Kirkens enhet. Poenget er at det ikke er noe rimelig forhold mellom massen i den truede enhet og de få som eventuelt truer. Hva er det man frykter? I denne saken øynes mer redsel for Vårherre og Kirken enn gudfryktighet.
  • Nå vet vi selv i Dagbladet at det er forskjell på et subjektivt kall og Kirkens kall, og at det siste berører Kirkens ordning. Det er heller ikke vanskelig å se at Kirken må ha en ordning. Det bør også nevnes at homofile og andre fritt kan få kjempe for sitt syn i denne saken, noe politiske partier som bruker pisk i vanskelige saker kan lære av. Med andre ord to syn, men flertallets syn skal gjelde som ordning i et spørsmål som går på verdighet og tro løs.
  • Forskjellen mellom Børre Knudsen-saken og homofilisaken er at Børre Knudsen bevisst bryter Kirkens ordning, mens noen få homofile ønsker lojalt å bli innlemmet i den. Det er deres «synd» som hindrer dem i å få arbeid, men med den samme «synden» kan de få knele ved alteret og få nattverd. Som sagt, den slags må man være teolog for å forstå. De 32 prestene i Hordaland som vil nekte samlevende homofile nattverd, er i det minste konsekvente.
  • Kirken må gjerne få være i strid med seg selv, men både homofilisaken og Børre Knudsen-saken berører statskirkeordningen. I homofilisaken krever Kirken som trossamfunn rett til unntak fra arbeidslivets regler i samfunnet for øvrig: Ser ikke biskopene det problematiske i å hevde et partnerskap med staten og samtidig ensidig få bestemme selv? Og om ikke biskopene ser det, bør resten av samfunnet gjøre det. Det er våre skattepenger, som det av og til treffende blir sagt fra Fremskrittsparti-hold. Om Kirken vil være et trossamfunn, ja, så vær det, tro på det, og ikke bland regjeringen og Stortinget inn i de religiøse spørsmål. For så lenge dette samrøret fortsetter - hvor løst det enn er blitt - så vil en kirkelig arbeidsnekting overfor en gruppe også være et statlig overgrep, om ikke juridisk, så moralsk. Noen vil hevde at et skille mellom stat og kirke vil føre til en mer sneversynt Kirke. Kan hende det, men da slipper staten å legges til last. Jeg tilhører dem som mener at forskjellen blir minimal, men lufta blir reinere.
  • Regjeringens vedtak om å gi Børre Knudsen og hans gjeng en streng advarsel, var trolig klokt ut fra regjeringens ståsted. En offentlig utsendt advarsel gjør det atskillig lettere å vedta kongelig resolusjon om å gå til avskjedssak mot to av prestene og å fatte et forvaltningsvedtak om å ta fra de andre kappe og krage. Regjeringen vet jo at Børres gerilja snart bryter Kirkens orden nok en gang.
  • Men denne geriljaen teller neppe flere enn det antallet homofile som vil arbeide i Kirken. Da blir det vanskelig å forstå overbærenheten overfor Børre Knudsen - om nå Kirkens enhet er poenget. Diderot har en relevant afforisme: Går du med et lys i skogen, og møter en ukjent som sier at du kan slokke lyset for han vet veien, og dere likevel går dere vill, så er den ukjente ganske sikkert en teolog.