Kirkens gamle hus

Gjønnesutvalgets flertall vil skille kirke og stat. Det er på tide, men bør også legge grunnlag for en viktig samfunnsdebatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PRØV Å TENKE den umulige tanken at det igjen skulle velges utsendinger til Eidsvoll for å gi Norge en grunnlov: Er det sannsynlig at de ville finne på å utforme paragrafene slik at en spesiell utgave av den kristne tro ble opphøyd til statens religion? Svaret er naturligvis nei. Det ville ikke ha oppstått noen sterk folkelig opinion som hadde forlangt at den edle forsamling skulle skape en statskirke slik at regjeringen kunne utnevne biskoper og ha det siste ord i spørsmål om teologi og liturgi. Verken muslimer eller kristne ville i dagens Norge ha posisjonert seg slik at en av dem skulle få en særstilling i juridisk og økonomisk henseende samtidig som de underla seg statens øverste styring. Det strider simpelthen mot all fornuft i dag, mot sosial anstendighet og mot menneskerettighetserklæringenes ånd.

STATSKIRKEN er en levning fra den tid da staten var kongen og kongemakten anvendte religionen som redskap for sin maktutøvelse. Ofte var det også et ledd i en åndelig og økonomisk undertrykkelse, som under pietismen i Danmark-Norge jo spøkte i bakgrunnen da fedrene møttes på Eidsvoll i en republikansk rus og gjorde det motsatte av det de hørte fra det revolusjonære Paris i spørsmålet om religionens plass. Fedrene på Eidsvoll kjente sin Pontoppidan og kirkeordningen ble et kompromiss mellom de republikanske ideer og de religiøse tradisjoner. I Skandinavia utviklet også synet på staten seg i en annen retning enn i for eksempel Frankrike. Her i nord var staten noe mer enn et instrument, den skulle bidra til å gi nasjonen identitet. Derfor trengte den religionen også i det republikanske monarki som ble skapt på Eidsvoll. Da fant de på den merkverdige idé at staten kunne være religiøs som en slags parallellforskyvning fra den personlige kongemakt.

DE LEDENDE menn i det nye Norge etter 1814 var teologer og jurister. Det er en viss likhet mellom dem. De har begge sine dogmer og er opptatt av tekster. De utlegger og tolker dem, juristene den verdslige lovgivning, teologene Guds lov. Men i dag tilsier det juristene kaller «de reelle hensyn» at det institusjonelle arrangement rundt Guds lov avvikles. Det kan faktisk nå bli følgen av den utredningen som foreligger fra Gjønnes-utvalget og som legges fram tirsdag. Vi vet allerede at flertallet ønsker avvikling av statskirken. Men slike utvalgsinnstillinger har vi hatt før. Selv har jeg gledet meg over mange i min tid som journalist. Den første kom i begynnelsen av 1970-åra da tidligere kirkeminister Helge Sivertsen ledet et utvalg i Arbeiderpartiet. Det ble ingen endring i systemet da, og ikke seinere. Arbeiderpartiet har siden 1920-åra betraktet Jesus som sosialdemokrat. De var i en viss forstand mot religionen, men for statskirken. Eller som Mot Dags leder Erling Falk formulerte det: De ser på religionen som om det skulle være en infeksjonssykdom. Og kirken blir forsvart «... med de samme argumenter som dem en kynisk hudlege av den gamle skole bruker når han vil forsvare den offentlige prostitusjon. Den sakkyndige kontroll reduserer smittefaren til et minimum». Under sosialdemokratiets regime valgte også kirken tilpasningens vei, og de to ble etter hvert et slags siamesiske tvillinger: Kirken ble liberalisert i sin teologi slik Arbeiderpartiet ønsket, og fikk til gjengjeld bestå med sine privilegier.

DET SOM NÅ skaper en ny situasjon, er at Arbeiderpartiet virkelig er i tenkeboksen og ser ut til å ville snu. Det er unektelig overraskende, for det finnes jo nesten ikke tilløp til tenking rundt spørsmålet. Kirken selv har heller ikke initiert noen offentlig debatt, selv om det utvilsomt foregår diskusjoner innad. Jeg ser derfor ikke bort fra at prosessen må ta en viss tid før skillet kan bli reelt. Innstillingen kan også gi anledning til en refleksjon rundt religionens betydning i det sekulariserte samfunn. Det er åpenbart fortsatt behov for ritualer ved betydningsfulle overganger i menneskenes liv. Og fortsatt er kirken uovertruffen i rollen som seremonimester. Oppløsning av forholdet mellom stat og kirke er et naturlig svar på den individualisering og institusjonsoppløsning som skjer i samfunnet i dag. Men der er stadig også noe som peker ut over individet og den enkeltes tro, og som kirken ivaretar. Det er derfor tenkelig at en kirke atskilt fra staten kan finne et marked. En fri folkekirke vil bli en markedsinstitusjon, akkurat som politiske partier er i ferd med å bli. Statskirken har vært en buffer mot kommersialisering. I en fri kirke må vi nok venne oss til å betale både for vielser og begravelser, om ikke for dåp.