<b>LETER:</b> Marie K.Eftestad skrev et innlegg på Facebook der hun etterlyser sin biologiske mor. Foto: Privat
LETER: Marie K.Eftestad skrev et innlegg på Facebook der hun etterlyser sin biologiske mor. Foto: PrivatVis mer

«Kjære mamma, hvor er du?»

Marie (40) bruker sosiale medier for å finne sin biologiske mor.

Hver 14. januar så lenge Marie K. Eftestad kan huske, har hun tenkt på moren. Hvem er hun? Tenker hun noen gang på datteren? Marie ble født i Kolkata i India i 1978, og adoptert bort til en familie i Norge samme år.

Da Marie fylte 40 i år, skrev hun et innlegg på morens språk bengali og la det på Facebook.

- Jeg har jo alltid tenkt på det. Etter jeg fikk barn selv vet jeg at man ikke glemmer at man har båret på et barn. Og så fikk jeg lyst til å skrive til henne.

- Mitt eneste ønske er å møte deg

Et par måneder seinere la hun ut et nytt innlegg, denne gangen på engelsk. Der skrev hun blant annet:

«Kjære mamma, hvor er du? 14. Januar 1978 fødte du meg på Park View Nursing Home i Kolkata. Men etter fjorten dager, adopterte du meg bort. Saroj Sood hjalp meg med å bli adoptert I Norge. Men hver dag tenker jeg på deg. Jeg lurer på om du også har meg i tankene etter alle disse åra. Jeg vet ikke hvor du er eller hva du gjør. Men mitt eneste ønske er å møte deg og takke deg for å ha gitt meg livet. Jeg er evig takknemlig for at du har født meg! ❤

Videre skriver hun at hun håper moren har ombestemt seg:

«Det må ha vært en veldig god grunn til at du adopterte meg bort, men jeg vil aldri bruke det mot deg og er evig takknemlig, for at du har gitt meg denne muligheten Jeg forstår at du ønsket å være anonym den gangen. Men jeg håper at du har ombestemt deg etter alle disse åra. Jeg håper virkelig at du også vil møte meg så mye som jeg vil møte deg.»

Lite informasjon

Til Dagbladet forteller trebarnsmoren som nå bor i Søgne, at hun først tok kontakt med organisasjonen som sto for adopsjonen for noen år siden. Reglene er strenge, og dersom moren ønsker å være anonym, er det ikke så mye organisasjonen kan gjøre.

Foreldrene til Marie har fortsatt adopsjonspapirene, men der var det begrenset med informasjon. Det sto at kvinnen var ugift. Ikke navn, ikke religion eller alder. Nå har Marie fått vite initialene til moren. Men det er fortsatt lite å gå på i et land med en milliard innbyggere.

De forsto at det kanskje ikke hjalp å bare dele en oppfordring fra egen Facebook-side. Kona til Marie, Monica, postet Facebook-innlegget på siden til organisasjonen som hadde stått for adopsjonen. Så søkte hun på indiske nettsider og fant en indisk journalist som jobbet i Times of India, og tok kontakt med henne.

Publisert i flere indiske medier

Journalisten fikk en melding på Facebook i januar med Maries historie, men hadde ikke sett den før i mars. Da tok journalisten kontakt. Et par dager seinere var artikkelen publisert. Flere andre indiske medier skrev om saken. Men flere uker har gått, og Marie har ennå ikke fått svarene hun leter etter.

- Med en gang var det flere som tok kontakt, og det var veldig spennende og gøy, og man får jo et større håp. Men jeg vet at det ikke er enkelt.

Tankene om å forsøke å finne moren ble forsterket da de så filmen «Lion», som hadde norgespremiere 5. januar. Dev Patel har hovedrollen som en med indisk bakgrunn som er blitt adoptert bort, og blir besatt av å finne foreldrene. Filmen, som er basert på en sann historie, fikk seks Oscar-nominasjoner.

- Filmen er fra Kolkata, så det blir enda nærmere. Og så ble det litt som i filmen. Man blir - ikke besatt - men man får et ønske om å finne. Man er nysgjerrig på opphavet sitt.

- Og så er det mange som ikke er det?

- Ja, jeg kjenner flere som ikke engang er interessert i å reise til landet. Men i India er det strengt, og det finnes informasjon. Andre jeg kjenner har blitt levert på en trapp og da har de ikke noe å gå ut fra. Kanskje de lettere avfinner seg med situasjonen.

Marie vet at hun må være forberedt på det meste i letingen videre. At det kan være gode grunner til at moren ikke svarer, selv om hun skulle høre om det.

- Det er jo veldig skam, så jeg skjønner jo hvis hun ikke har mulighet til å svare. Det er også veldig viktig for meg å si at jeg ikke vil utsette henne for noe. Men jeg håper etter alle disse åra at hun kanskje har endret syn på å være anonym.