Kjære minister

Ansgar Gabrielsen fikk en strøm av brev som helseminister. Noen av brevene fra dem som sitter nederst ved helsebordet foreligger nå i bokform.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Boka «Brev til en minister» er helt fri for pikante avsløringer om konflikter og intriger blant dem som befolker regjeringskvartalet, Løvebakken og riksmedienes redaksjoner. Derfor vil den neppe bli omtalt som årets politikerbok. Men «Brev til en minister», bygd på et utvalg av de over tusen brevene Ansgar Gabrielsen fikk som helseminister fra mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer, og fra deres pårørende, vil forhåpentlig bli lest av mange likevel. Takket være støtte fra bl.a. Helse- og omsorgsdepartementet er boka trykket i over 200 000 eksemplarer. De skal sendes ut og bli tilgjengelig for alle som arbeider både på sykehusene og i de kommunale helsetjenestene.

Dagen før Ansgar Gabrielsen skulle gå av som helse- og omsorgsminister i september 2005 inviterte han daværende generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland, til en kopp kaffe på sitt kontor. De to hadde utviklet et tillitsfullt forhold i det drøye året Gabrielsen hadde vært helseminister. I samtalens løp fortalte Gabrielsen at han ønsket å publisere brev han hadde fått fra mennesker som hadde skrevet til ham om sine psykiske problemer og om rusavhengighet. Som helseminister hadde Gabrielsen raskt oppdaget at det er de psykisk syke, de rusavhengige og deres pårørende som sitter nederst ved det han kaller helsebordet, og at de alltid har sittet nederst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han oppdaget også at veksten i bevilgningene til det øvrige helsevesen hadde vært langt sterkere enn veksten til behandling av psykisk syke trass i opptrappingsplanen for psykiatrien som ble vedtatt i 1997. Våren 2005 ga han beskjed til Stortinget om at han tvilte på at myndighetene ville nå det kvalitative mål Stortinget hadde satt for psykiatrireformen, nemlig «. å fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv». Strømmen av brev han mottok hadde bekreftet og forsterket hans inntrykk. Gabrielsen ønsket at brevene skulle gi innsikt til flere. Vaaland fikk seinere innsyn i brevene mot taushetsløfte,– ingen andre utenfor departementet har lest dem – og de ble enige om å skrive bok.

Ifølge Vaaland er det særlig fire temaer som går igjen når brukere og pårørende forteller om sine møter med de psykiske helsetjenestene. Det er fraværet av respekt, mangelen på helhet i tjenestetilbudet, det er tvangen og den sosiale nøden. Det som etterlyses er et kjærligere og romsligere menneskesyn.

– Mønsteret er at jo mer psykisk uhelse, rusavhengighet, alvorlighet, langvarighet, ustabil boligsituasjon og stor avstand til arbeidsmarkedet, desto mindre er sjansen for at hjelpen er helhetlig og koordinert og oppleves som tidlig og god nok. Desto større er også faren for at du faller gjennom velferdsstatens gode nett, skriver Vaaland.

Helseminister Sylvia Brustad har skrevet forordet i boka og lover at arbeidet for de psykiske syke og rusavhengige fortsatt skal ha høy prioritet. Boka som ble lansert hos Gyldendal i går viser at et helseområde som det er bevilget flere titalls milliarder til de siste ti åra, fortsatt inneholder en mengde historier om krenkelser og dårlig behandling. Uløste oppgaver står fortsatt i kø.