Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kjærleikens ferjereiser

Ferja slutter å gå. Hva skal da binde oss sammen? spør Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OM NOEN FÅ uker står det nye Eiksundsambandet klart. Da kan ferja Solnør seile sin egen sjø, og menneskene på Ytre Søre Sunnmøre heller kjøre 287 meter under havoverflata. Vi snakker om verdens dypeste veitunnel. Vi snakker 813 millioner kroner. Dermed knyttes Norges tallrikeste øysamfunn endelig til fastlandet. Verden kommer til øya, og hva får vi da?

Det lokale mot det globale. Ifølge sosiologen Ulrick Beck er det ikke slik at de som bor geografisk nær hverandre nødvendigvis har noe til felles. På samme måte kan de som bor langt fra hverandre dele en sosial virkelighet som om de var naboer. Dette er konsekvensen av globalisering. Men likevel: Noe ved globaliseringen gjør at det lokale blir viktigere. Hvordan skal vi ellers forklare at lokalavisenes posisjon er styrket mens det øvrige avismarkedet faller.

KJÆRLEIKENS FERJEREISER. Sist gang jeg tok ferja hjemover mot øya mi var det kuling. Svelene var vekk i salongen, og alle kioskvarer pakket bort. De grønne skaisofaene og de brune respatexveggene liksom geipte mot oss. En mor og en datter fra Eiksund vasket ned lugarene. Oppe i styrehuset sto skipper Henning Kirkholm (53) og skuet utover. Sunnmørsalpene tegnet seg svakt mot horisonten, og øya Eika gled sakte forbi. Jeg var melankolsk, over min siste ferjereise, over alt som skulle forsvinne og aldri komme igjen, men Kirkholm lot seg ikke merke. Han så framover, sa han, til tross for at han ville bli overført til et annet ferjesamband. På samme måte som han ble flyttet hit for 20 år siden, da ferjestrekningen Ålesund-Valderøy ble lagt ned. Det ble et av norgeshistoriens dyreste veiprosjekt, Sunnmørsbanken gikk konkurs og de reisende betaler fortsatt på gjelda. Likevel er Kirkholm positiv: – Det er ikke den mann som vil ha ferja tilbake på Valderøya. Det er bra for næringslivet at regionene bindes sammen.

SUNNMØRINGEN. Slik tenker en ekte sunnmøring, hvorfor skulle han ikke det? I generasjoner har sunnmøringen karet seg fast i det gjenstridige klimaet, og levd etter Webers oppskrift om «den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». Penger skal investeres, spares og akkumuleres. Først i det hinsidige kan de brukes. På en slik vilje kan en tufte millionindustri av skip, oppdrettsanlegg, reketrålere og møbler. Med Eiksundsambandet vil verftsindustrien knytte til seg verdifull arbeidskraft og kompetanse. 40.000 mennesker kan pendle fritt fram og tilbake. Familier bindes sammen. Det lokale utvides og blir viktigere. Også for dem som kommer utenfra?

ÅND OG ETIKK. For hvordan står det til med den Weberske etikken anno 2008? Fra den lekre forretningssuiten i det nye Ulstein Hotell kan man skue rett over på Ulstein Verft. Inne på selve verftsområdet ligger det en klynge brakker. Det er hjemmene til polakkene; rundt halvparten av arbeidstakerne på skipsverftene i regionen er bemannet av dem. Ute på de ytterste øyene har sågar innbyggerne fått i stand en underskriftsliste. De er imot at polakkene skal få flytte inn i den nye blokka. De vil ikke ha dem så tett innpå seg. Det er den gamle historien om igjen: Vi vil gjerne nyte godt av alt de skaper, men rikdommen vår vil vi ha for oss selv.

VERDEN UTENFOR. De globale klasseskillene har altså for lengst manifestert seg i øysamfunnet. Og kanskje kom verden hit for lenge siden, mange år før ferja forsvant. Kanskje skjedde det da østeuropeerne begynte å komme. Eller da vinmonopolene ble åpnet. Eller da øyene fikk sin første rulletrapp. Da kaffebarene kom. Da kunstgalleriene ble skapt. Eller da en liten kjerne narkotikamisbrukere fikk sette seg på 90-tallet. Eller da vi la ned grendeskolene. Eller da Ulsteinvik og Fosnavåg fikk bystatus. Det er ikke godt å si, for hva er det egentlig som er lokalt og hva er det som er globalt? Når slutter det ene, og når starter det andre. Kanskje er det heller ikke så viktig. Spørsmålet er hva vi ønsker å bevare – og hva vi er villig til å åpne opp for. Fastlandssambandet binder samfunn og mennesker enda tettere sammen. Når ulike mennesker kommer nærmere hverandre vokser forhåpentligvis også forståelsen for det som er annerledes. Og tilbake til fortida kan man jo uansett ikke reise. I alle fall ikke med ferja.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media