Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kjærlighet i lysenes by

(PARIS) Dagbladet: Paris, en av verdens mest romantiske byer, skinner med en egen glans i forelskede øyne. De elskende flokker til byen for den helt spesielle atmosfæren lysenes by kjærlig omfavner dem med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Han tok meg i armene. Vi var kommet ut på Boulevard Haussmann. De pompøse husene bak Madeleinekvarteret sto som en veldig vakt om oss. Bilene morset forbi oss i susende fart... Det var - ja, hvordan skal jeg forklare det? - som om alt og alle sto i et slags forhold til oss, som om alt omgivende vedkjente seg våre ringheter og skjenket dem glans av sin glans, som var en gjenglans av solen som sank over Boulogneskogen langt fremme.

Tragisk monument

Slik, gjennom Miriam i siste bind om Lillelord, «Vi har ham nå», beskriver Johan Borgen kjærlighetens Paris. Det har vært gjort siden 15. århundre.

Filmen «De elskende på Pont-Neuf» var en mer moderne og ekstrem hyllest.

Og etter prinsesse Dianas og Dodi al-Fayeds brutale død i Alma-tunnelen 31. august 1997 har de elskende fått sitt mest tragiske monument, der det hver dag legges friske blomster og kjærlighetsdikt.

Kjærligheten har mange ansikter i Paris. Paolo og Francesca da Riminis hete «Kyss» står hogd i hvitkalket stein av Vigelands forbilde Auguste Rodin, i hans atelier/museum i Rue de Varenne. Foran Niki de Saint-Phalles knallrøde munn foran Pompidou-senteret står det hver dag levende Rodin-statuer i hete omfavnelser.

I Medici-fontenen i Luxembourghagen kaster de elskende en mynt og ønsker seg lykke. Og når det store øyeblikket er kommet, og det blir spørsmål om frieri, skal det helst foregå på spissen av Ile Saint-Louis, med champagne i bakhånd.

Kjærlighetsbenker

Når Paris er blitt kjærlighetens by framfor noen, skyldes det både geografi og botanikk. Få byer har så mange grønne pletter som Paris. Kanskje ikke så mange store hager og parker som i Oslo eller London, men det vrimler av de helt små. De er ofte gjemt bak høye murer, og noen er private, men det skal så lite til. En busk, et bed eller et gammelt ærverdig tre, så ser gata plutselig så mye mer romantisk ut. Og i motsetning til i mange andre storbyer er det alltid en benk i nærheten.

Visesangeren Georges Brassens var så fascinert av de offentlige benkene i Paris at han diktet en sang om dem, og parene som sitter og kjæler, selv om reglementet sier at man skal være påkledt og oppføre seg anstendig.

Portrommene har i mange år også vært de elskendes tilfluktssteder, men der er det nå dessverre ofte avvisende kodelåser for å unngå innbruddstyver.

Sist men ikke minst, er det utallige hoteller i Paris. I de nyeste hotellene i kjeden Formule 1 i utkanten av Paris er det anonym innsjekking og ingen menneskelig kontakt. Bare kredittkort, kode og kjærlighet.

Kaféflørt

Kafeene i Paris er også et kapittel for seg. En parisisk flørt begynner gjerne med en «liten svart en», en kaffekopp. Og utveksling av fyr, avis, eller betraktninger om været.

Kelnerne legger gjerne opp til filosoferinger om kjærligheten. En helt spesiell og meget seriøs tilstand. Så altoppslukende at man kan, som franskmennene sier, «leve av kjærlighet og kaldt vann». Og i Frankrike blir man ikke forelsket, man «faller» i et forelsket befinnende. Forelskede går 20 centimeter over bakken, mener en fransk kelnerfilosof. De er en selvskreven del av bybildet i Paris, overalt.

I Paris heter gater «Lyst» og «Sukk». Kaker, vin og restauranter er oppkalt etter hellig kjærlighet, Saint Amour.

Elskende nyter blant annet østers og sjokolade, som stimulerer andre appetitter. Langs Seinens bredder flommer kjærligheten over. Særlig ved gylne solnedganger. Kast et blikk på himmelen i Paris. Den er skiftende som kjærligheten selv. Fra lys, blå optimisme til flammende rødt inferno.

På visse dager henger den som et belgmørkt lokk over Paris og legger en demper på tilværelsen.

Forsoning

Camilla Wergeland (Collett) opplevde Paris' dystre side. Hun kom hit for å glemme Welhaven. Verken kalde bad eller diett nyttet. Til slutt risset hun inn sitt navn som en flammende kjærlighetserklæring i det kalde steinbrystet til den ulykkelige Héloise på Père Lachaise-kirkegården.

Kirkegårdene er et utmerket utgangspunkt for romantiske treff i Paris. På Père Lachaise hviler også Simone Signoret og Yves Montand, for ikke å snakke om Jim Morrison, som spesielt unge kvinner valfarter til. Begravelser er forsoningens øyeblikk.

Da sto for eksempel Mitterrands kone, elskerinne, barn og datter født utenfor ekteskap side ved side. I et land der kjærligheten og kaldt vann er eksistensgrunnlag nok, er det en naturlig konklusjon.