Kjærlighet på norsk

Finnes det en romantisk komedie som er moderne, norsk, og god?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det finnes en mengde filmer som slutter med en høy kjekkas som kysser en godt over middels tiltrekkende kvinne mens de første tonene av en motstandsløs poplåt setter inn og rulleteksten begynner å gå opp. De kalles romantiske komedier, og det finnes myriader av dem. Men ikke i Norge. I artikkelen «Jakten på den romantiske komedien» i siste nummer av Rushprint spør regissør Elsa Kvamme seg om hvorfor. Kvamme har nylig vært på workshop om sjangeren der flere av deltakerne undret seg over hvorfor det finnes så få romantiske komedier, og hvorfor de som har vært ikke har gjort synderlig inntrykk.

Kanskje er norsk film, som Kvamme foreslår, uhelbredelig smittet av «Ibsen-dramaturgien, hvor kjønnsdrift er lik kjønnssykdom og en lykkelig slutt umulig». Kanskje er det tabu i et samfunn som streber etter likestilling å dyrke en sjanger som ofte er full av kjønnsstereotypier. Moderne, ambisiøse mennesker vil kanskje føle motstand mot tanken på å framstille gjengjeldt forelskelse som nøkkelen til lykke, og å skrive om kvinneroller som opplever livet som tomt uten en mann. At mange klassiske romantiske komedier handler om en Askepott som vinner en rik og vellykket manns gunst, hjelper ikke. Når norske filmskapere lager romantiske komedier bør de heller være som «Mars & Venus», som handler om bølgedalene etter den tilsynelatende lykkelige slutten.

Men det er ingenting ved sjangerkravene til den romantiske komedien som gjør at slike filmer ikke kan fungere i 2008, i Norge, basert på vår tids idealer. At kjærligheten er en drivkraft og må seire er, som Kvamme skriver, et premiss. Men det er ikke noen forutsetning at kvinnen gifter seg oppover, selv om mannen nødvendigvis må være av det attråverdige slaget. I en av filmhistoriens beste og mest sette romantiske komedier, «Fire bryllup og en gravferd», tilhører helt og heltinne samme sosiale overklasse – men mens Carrie (Andie MacDowell) har en karriere i Vogue, er Charles (Hugh Grant) en slask som stadig forsover seg og klager over dårlig råd.

Når norske forsøk som «Kvinnen i mitt liv» og «Mirakel» feiler, er det snarere grunnet håndverksproblemer. For å lage en kjærlighetshistorie som balanserer riktig mellom det forutsigbare og det uforutsigbare er krevende. Ingen som ser en RomKom er i tvil om hvem som kommer til å finne hverandre – men vi vet ikke når de selv vil erkjenne det, eller hvilke hindringer de må overvinne. Hvis disse prosessene blir for lettvinne faller filmen.

En mester i faget er Jane Austen, hvis roman «Pride and Prejudice» fra 1813 er en av tidenes mest elegante romaner og en fullendt romantisk komedie. Elizabeth og Mr Darcy utfordrer hverandre. Samtalene mellom dem er friske og ladet med seksuell energi. Friksjonen skaper spenning og utsetter stadig den lykkelige slutten vi venter på. Romanen ligger da også til grunn for en av BBCs mest elskede tv-serier. «Pride and Prejudice» viser i modernitetens ånd at jevnbyrdighet og sexiness går hånd i hånd. Men det er nå likevel hyggelig for Elizabeth at Darcy tilfeldigvis har en herregård og ti tusen pund i året.