- Kjærligheten driver meg

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I fire måneder tigget Knut Løvli 14000 kroner på gata for å gi sin utkårede Siv (36) et bryllup hun aldri vil glemme. Den store dagen var lørdag 25. oktober i Oslo domkirke.

- Da Siv kom opp gulvet... ja, da kom tårene, sier Knut. Og blir blank i øynene igjen.

Han forteller om Siv som var kledd i en lyseblå silkekjole, med diadem på hodet og en brudebukett en prinsesse verdig. Siv er heroinist. Knut er morfinavhengig.

Festen ble holdt på en av Bymisjonens kafeer.

Kjærlighetshistorien om de to sto på trykk i Dagbladets Magasinet, 15. november. Etter den reportasjen ble hverdagen bak pappkruset på Karl Johan litt enklere.

- Det er blitt mindre skittkasting. Folk er positive og viser mer forståelse. Andre narkomane forteller meg at familien har tatt kontakt etter den reportasjen. Kanskje det ikke lenger er så flaut å ha en narkoman i familien? spør Knut og smiler:

- Etter den artikkelen var det også ei som fortalte meg at hun skal feire jul med mora si for første gang på mange år.

- Hvorfor tror du folk ble så rørt?

- Mange tror at narkomane bruker alle pengene sine på stoff. Nå fikk de bevis for noe annet. Siv og jeg har også behov for nærhet og varme. Akkurat som andre mennesker.

I TIDA FØR

bryllupet var Siv og Knut hjemløse, og holdt hus i to kasserte lekehus. Knut tigget penger 19 timer i døgnet, mot 12 timer som nå. Han skulle gi Siv et ordentlig bryllup.

- Det er kjærligheten som driver meg. Jeg ville at den jeg elsket, skulle få det bryllupet hun ønsket seg. Det er ikke moro å gifte seg i olabukse og en vanlig kjole. Men Siv hjalp også til. Hun samlet tomflasker, og trappet ned fra to til ett gram heroin om dagen.

- Er det ikke vanskelig å pleie kjærligheten når hverdagen er så tøff?

- Nei, kjærligheten blir sterkere. Du blir mer knyttet til hverandre, og må ha et sterkere samarbeid for å overleve.

- Dere stoler på hverandre?

- Mange narkomane gjør ikke det. Jeg har hørt om partnere som stjeler fra hverandre. Men vi har alltid vært åpne og ærlige. Siv ville aldri finne på å gå på strøket. Aldri . Da ligger hun heller sjuk med diaré, oppkast og smerter. Det kan jeg stole 100 prosent på. Men jeg sitter jo her nå, vet at hun skal ta et skudd, og er livredd for at hun tar en overdose. Men Siv er veldig forsiktig. Vi bruker ikke dop for å ruse oss, men for å holde oss friske.

KNUT ER OPPVOKST

i Gudbrandsdalen. Han er utdannet skogsarbeider, og jobbet i mange år som møbelsnekker.

- Jeg har dreid beina på kjøkkenstolene til Harald Heide-Steen jr. Jeg husker han sto fram i Se og Hør og sa han endelig hadde fått kjøkkenet han ønsket seg, sier Knut.

Arret på haka til skogsarbeideren kom etter et uhell med motorsaga i 1983. Tre år etter sa ryggen stopp. Sjansen for å havne i rullestol var for stor til å ta operasjon. Han ble arbeidsufør med store smerter. Knut sier at han fikk pillene han pekte på hos legen.

- Da smertene økte, fikk jeg morfinsprøyter i baken, forteller Knut.

Da legen døde, fikk Knut problemer med å få andre leger til å skrive ut nok resepter. Det gikk fort nedover. Knut ble skilt, mistet det nybygde huset og rollen som far til tre. Nå tigger han penger for å skaffe 200 milligram morfin i tablettform hver dag. Siv bruker fortsatt ett gram heroin daglig. Trebarnsmora var bare 19 år da hun ble avhengig av morfinpreparat etter en bilulykke. De to nygifte har mer til felles:

- Vi har samme humor, er hjemmekjære og veldig glad i unger. Vi kan få tårer i øya begge to når vi ser små unger gå forbi oss på gata, sier Knut. Han tar en pause, ansiktet skifter mellom smil og alvor.

KNUT DRIKKER KAFFE

med fløte. Han var seint ute i dag. Klokka tikket mot halv tolv før han var på jobb. Hans faste plass er nederst på Karl Johan, utenfor 7-Eleven, like ved søppelspannet, under lyktestolpen. Her er han klokka elleve hver dag. I lomma på den frynsete jakka har Knut et slitt pappkrus og sitteunderlag. Om vinteren jobber Knut for dem begge.

- Siv tåler ikke kulda så godt som jeg gjør. Men på sommeren jobber vi begge to.

Folk haster forbi i førjulsstresset. Knut er glad for kaffen han får spandert på en av kafeene langs Karl Johan. Her er de glade i Knut. Butikkansatte gir ham kaffe, røyk, en matbit og tid til en prat.

- De behandler meg som et menneske med behov for klær, mat, tobakk og et sted å bo, sier Knut.

Ekteparet har nå fast tak over hodet. Fire dager etter vielsen i Domkirken fikk de plass på hospits.

- Rommet holder bra kvalitet. Nesten som et forholdsvis bra hotellrom. Vi har egen tekoker, kaffetrakter, et sted å dusje og få på oss reine klær. Det gjør godt. Vi tenker ikke bare på dop. Jeg har aldri prøvd heroin, sier Knut.

EKTEPARET HÅPER

å få plass på avrusing i januar. Målet er å bli totalt avholds. Målet er å etablere seg utenfor Oslo. Målet er å få unger sammen. Målet er kontakt med egne barn. Målet er en normal hverdag.

Knut vet at veien er lang og hard. Men han har tro på at det går.

- Jeg har vist at man må ta vare på den man elsker i tykt og tynt, i gode og onde dager. Det er jo det man sier når man gifter seg.

Gi din stemme her:

VELDIG SPESIELL: - «Årets navn», jeg? Det er veldig spesielt, sier Knut (38). Han var hjemløs da han i fire måneder tigget penger for å gi drømmebryllupet til kjæresten Siv. - Vi bestemte oss for ikke å ha noe svadabryllup, sier han.